( - )

Vi befinner oss i Oslo der et merkelig fenomen inntreffer som setter mye av samfunnet ut av funksjon. Da begynner døde personer å våkne til liv igjen. Opp i alt dette følger vi tre familier i en sorgprosess som opplever at de som de har mistet kommer tilbake til liv igjen. Så spørs det om de døde som kommer tilbake er de samme. Vi lurer på hvem de er og hva de kommer tilbake for å gjøre. En ting er i alle fall sikkert, og det er at familiene prøver å ta tilbake sine kjære med kjærlighet som om alt er som før, selv om det åpenbart ikke er det…

Filmen begynner med bassrumling og deretter kornynning og symfoniorkestermusikk. Deretter fortsetter det hele med lange sekvenser med musikk i starten uten et eneste ord som veksles. Fotoet viser noen boligblokker og ellers er det fint lite som skjer. I leiligheten vi følger bor en ung kvinne og en eldre mann. Han sier ingenting og hun sier fire ord i det hun skal på jobb, og det er det. Med andre ord får du en fåmælt og veldig nedpå start på filmen som jeg hverken liker eller misliker noe særlig. Vi får forklaringen etter hvert at alle familiene sliter med sterk sorg og derfor blir dysfunksjonelle.

Castet i filmen er ganske solid og gjør en fortreffelig innsats i filmen. Her får du en mengde kvalitetsskuespillere. Jeg nevner noen av de mest kjente. Anders Danielsen Lie spiller pappa og ektemann i filmen. Renate Reinsve spiller en mor som har mistet sin sønn. Bjørn Sundquist spiller faren til datteren som har mistet sønnen. Bente Børsum spiller en eldre dame som har mistet en hun er glad i. Felles for dem alle er at de preger filmen med sin innadvendte tilstedeværelse, selv om dette ikke er en film som de noen voldsomste rollefigurene, annet enn de ‘udøde’.

Mye er mørkt, trist og dystert. Alt er dog ikke bare trist i filmen og det er noe humor i starten av filmen, selv om dette ikke er hysterisk morsomt på noe vis. Vi får også noen tegn på det som kommer. En eldre dame jobber i et begravelsesbyrå. Det spilles zombiefilm på TV-en og mere til. Men så skjer det noe uventet. En slags kraft eller fenomen kommer inn i verden som får elektronikken til å slåes ut og fuglene til å endre formasjoner. Etter dette blir Oslo aldri det samme igjen. Politiet kobles inn da de døde våkner og det skaper mye liv og røre.

Regien er ved Thea Hvistendahl som gjør en solid innsats i sin debutfilm. Filmen er basert på en bok av den svenske forfatteren, John Ajvide Lindqvist, som er samme mann som står bak ‘La den rette komme inn’. Og du får noe av den dystre stilen til La den rette komme inn i filmen, selv om dette i seg selv er en helt annen film i sammensetningen. Filmen holder en meget ubehagelig stil og utforming gjennom hele filmen. Det gjelder både på lydbildet og på fotoet som inneholder både mørke, gråe og brune farger i en sammensmeltning. Du får en del smellvakkert fotoarbeid i filmen av Pål Ulvik Rokseth. Musikken er også noe som skiller seg ut og omkranser stemningen i filmen med foruroligende musikk fra Peter Raeburn.

Jeg har sett en god del zombiefilmer og liker sjangeren. Da trodde jeg at jeg hadde sett det meste innen sjangeren, men dette er noe litt annet. Det er rett og slett en film som skiller seg ut i mengden av zombiefilmer. Her får du ikke mye bitt, blod og gørr. Dette er zombier på et helt annet og nytt vis. Disse zombiene biter ikke uhemmet og er ikke direkte skumle ut, bare veldig triste og sorgtunge. Det er ikke noe særlig blod og effekter i filmen. Du sitter bare og lurer på hvilken ulempe det har å være i kontakt med zombiene. Sånn sett er det et stort mysterium og noe du sitter å venter på svar på.

Konklusjon
Dette flyter sakte fremover og storyen er ikke så handlingsmettet, likevel er dette en film som gav meg mye å se. Filmen beskriver hvordan de sterke båndene er til de vi mister. Jo mer vi kommer inn i filmen, jo mer dras dette til. Skummelheten kommer snikende og du sitter bare å venter på at noe skummelt skal skje. Med andre ord er det mye ubehag i filmen som jeg visste jeg ville ha. Alt er meget nedtonet og skiller seg ut i zombiefilmsjangeren uten å nærmest gå i noen av de ferdigopptråkkede stiene. Jeg premierer filmen litt ekstra for at den skiller seg ut i mengden, selv om dette ikke er et klassisk publikumsfrieri. Filmen er mer kunstnerisk utført, men tar gode valg jeg liker og jeg omfavner filmen mer og mer utover. Det var kult å se hvordan filmen skrider frem og den er laget med kvalitet i alle ledd.

[ Jeg så filmen med abonnement på Amazon Prime ]