Marsboere kommer i kontakt med jordboere. Jordboerne tror marsborerne kommer i fred, noe marsboere også hevder at de gjør. Det er først når marsboerne massakrerer velkomstkomiteen at det går opp et lys for jordboerne at marsboerne kanskje ikke kommer i fred. Menneskeheten må nå kjempe for sin eksistens.

Tim Burton har levert noen solide filmer i sin karriere. Filmer som Sweeney Todd, Edward Scissorhands, Big Fish og Alice in Wonderland har alle oppnådd god kritikk eller finansiell suksess. Jeg kan med en gang si at Mars Attacks! er ikke blant hans beste filmer, og kanskje til og med en av de dårligste han har lagd i sin lange karriere.

Det starter med at presidenten av USA må ta stilling til en ganske absurd situasjon, og det er hvordan han skal håndtere romvesener. Han får råd om å sprenge dem og han får råd om å ta dem imot med åpne armer. Han går for den diplomatiske løsningen først. Så følger et angrep på amerikanerne og resten blir en ganske forutsigbar og kjedelig affære der man til slutt ender opp med et klimaks som er veldig uinspirert og er strengt talt nærmeste tatt rett ut fra luften.

Komedie skal det også visst nok være i filmen, men jeg trakk knapt på smilebåndet. Vitsene er enten billige one-liners som kommer fra de altfor mange karakterene i filmen og romvesener i absurde situasjoner, som da egentlig ikke er så absurde for mennesker. De er som fisk på land. Romvesenene blir nesten redusert til en vits i seg selv, uten at det hjelper så mye på den helhetlige komikken i filmen. Det mangler kreativitet i vitsene og man føler man har hørt det meste tidligere.

Når det kommer til karakterene, så er det helt kaotisk. Det er altfor mange karakterer som skal dele skjermen på altfor kort tid. Man får ingen sympati for dem, man får heller ingen bakgrunnshistorie på dem. De bare er der, de er vanlige mennesker som har havnet midt i rominvasjonen, og de føles totalt sett lite nyanserte og stereotypiske. Man har blant annet bondeknøler, en våpengal general og en sleip forretningsmann. Det eneste unntaket jeg kan komme på, er egentlig presidenten James Dale. Han er også på en måte bare der, men takket være ham får vi handling, han driver filmen framover.

Mars Attacks! er en film som lener seg mye mot effekter. Og her det selvsagt romvesenene som kommer i fokus. Filmen er bare 18 år gammel, men ser allikevel ut som den kunne ha vært fra 80-tallet. Det er for eksempel en scene der marsboerne invaderer forskjellige steder på jorda, og da kunne jeg ikke gjøre annet å le. Marsboerne virker livløse og statiske, nesten som om de er limt inn i filmen. Jeg kjøper det ikke. Det samme gjelder romskipene deres. De ser platte og enkle ut. Eksplosjonene så svært falske ut, og for en film som hadde et så høyt budsjett for sin tid, er ikke det bra. Joda, effekter har kommet en lang vei siden denne filmen ble lagd, men jeg vil påstå at filmer som Jurassic Park, 2001: A Space Odyssey, Terminator (2) og Alien(s) har holdt seg bedre effektmessig enn denne.

Når karakterene er så lite nyanserte og får så liten tid på skjermen, er det også lite skuespillerne kan gjøre for å redde denne uinspirerte suppa. Dette er en ren cameo-fest der haugevis av skuespillere bare er der for å si noen replikker. Michael J. Fox, Tom Jones og Danny DeVito er blant annet her, og det ser ut som de kjeder seg, og det gjør nært sagt nærmest alle i filmen. Unntaket blir igjen presidenten, spilt av Jack Nicholson. Nicholson er ikke på sitt beste, men er god nok til å redde filmen fra å nå bunnen.

Danny Elfman har komponert musikken til de fleste av Tim Burtons filmer, og det har han også gjort her. Musikken hans er ofte svært atmosfærisk og passende til Burtons filmer, det er et partnerskap som har lyktes godt. Mars Attacks! blir dessverre et unntak. Musikken er ikke dårlig, men det blir litt for bombastisk og litt for lite mystikk, som Elfman til dels bruker instrumentet theremin for å oppnå.

Mars Attacks! er en film som fort går i glemmeboken. Den er aldri spennende eller spesielt engasjerende, og hovedproblemet ligger i manuset. Komikken og dramatikken feiler totalt når altfor mange karakterer som man ikke bryr seg om, skal dele skjermen. Jack Nicholson er den eneste grunnen til at man gidder å se hele filmen.