Midt i Afrika under første verdenskrig tøffer båten African Queen på elvene. Kapteinen Charlie Allnut leverer post og andre ting dypt inne i Afrikas jungel. På sin ferd møter han den troende Rose Sayer, som med sin bror er misjonærer i en liten landsby. Når tyskerne brenner ned landsbyen, ønsker Rose å slå tilbake.

The African Queen er egentlig ikke noe annet enn en A til B-film, men det er som man sier når det gjelder slike filmer, reisen er viktigere enn destinasjonen. Det er mange vendinger og dreininger under den farefulle ferden på elvene for å gjøre reisen mer spennende enn målet, og når målet er å sprenge et tysk skip ved å ofre deres eget, bør det være skikkelige farer for å holde på spenningen.

Handlingen er ganske spennende og gir mening stort sett hele veien, noe skrivingen skal ha sin andel skryt for, men idet man nærmer seg slutten, seiler filmen sin egen sjø og lener seg mot billig skriving og velger å løse et problem med deus ex machina. Det passer inn i tematikken om at Rose er en troende som ber om at Gud skal hjelpe dem ut av en lei klemme, men det at en faktisk gud hjelper dem er fortsatt deus ex machina. Dette er så leit fordi karakterene nesten hele veien har klart å løse problemene sine selv, men så kastes dette bare på sjøen, og det kan ikke beskrives som noe annet enn teit.

Å holde på spenningen og eventyrpreget som The African Queen går for, greier de å gjøre uten store vanskeligheter, selv om det faktisk ikke er så altfor mye som skjer. The African Queen er en stille film som ikke gjør så mye ut av seg, men når det først drar seg til, leveres det. Det er spesielt i scener der filmens radarpar, Charlie og Rose, støter på tyskere at man må holde pusten i noen sekunder, det samme gjelder i scenene med farlige stryk. I tillegg til dette greier de å presse inn romantikk, men romantikken virker av og til litt anstrengt, spesielt med tanke på hvor fort karakterutviklingen plutselig går, noe forhastet med andre ord.

Selv om The African Queen har spenning og eventyr, vil det nok ikke være en underdrivelse å si at filmen egentlig handler om hovedpersonenes romanse. Det er også her manuset skinner, ettersom dialogen viser troverdige karakterer med forskjellige drivkrefter og tankesett fra forskjellige steder. De starter på et sted, men vil i slutten være på et annet sted enn der de startet. Dette er god skriving, og det gjøres ved at de blir bedre kjent med hverandre, deler erfaringer underveis og etter hvert påvirker hverandre, men som sagt så kan utviklingen også oppleves som noe anstrengt og forhastet.

For at The African Queen skal fungere, kreves det sterke skuespillerprestasjoner, og man får ikke bedre prestasjoner enn det Humphrey Bogart og Katherine Hepburn leverer. Bogarts Charlie er en røff, men høflig kar som står på sitt, mens Hepburns Rose er litt av samme ulla, hun står på sitt og setter sin lit til Gud. Dialogene mellom dem flyter godt og utviklingen deres virker naturlig og troverdig, og det samme gjør prestasjonene til Bogart og Hepburn. De overdriver aldri og det er lett å sympatisere med dem, kjemien dem imellom er også god.

Ettersom The African Queen er over 60 år gammel, skulle det være mye man kunne si er utdatert ved den, men det stemmer overraskende nok ikke. Den ser fortsatt bra ut, spesielt vidvinklene som viser båten dure gjennom elvene, ser helt fantastiske ut. Det eneste som jeg vil si er utdatert, er noe av klippingen av scenene der båten går gjennom strykene. De henger ikke helt sammen. Man kan se at Charlie ikke burde være i stand til å gå fra den ene enden av båten til den andre uten problemer mens båten er i så stor bevegelse. Dette kommer jo selvsagt av at deler av filmen er spilt inn i et studio, men det er fortsatt kritikkverdig at det ikke henger helt sammen.

The African Queen er en spennende film med velskrevne karakterer som har en litt anstrengt karakterutvikling, men som er særdeles godt spilte. Litt kjedelig er det dog at filmen feiler litt nær slutten på grunn av sitt deus ex machina-bruk.