---

Terningkast:


Ingress:

I 1823 blir Hugh Glass og jaktkameratene overfalt av Arikara-indianere og må flykte. Moralen synker, og når Glass blir livstruende skadet av en bjørn og så forlatt, er det starten på en lang kamp mot naturen selv.

Anmeldelse:

The Revenant har kostet blod, svette og tårer for å få på kinolerretet. Produksjonen oversteg budsjettet flere ganger og var avhengig av at naturlige forhold skulle levere de ønskede resultatene, men det endte med at produksjonen måte omlokalisere seg etter at sommeren kom raskere enn forventet. I prosessen var det flere som sa opp eller ble sparket. Var det verdt det?

Vi blir kastet tilbake til 1800-tallets barske forhold der forholdet mellom indianere og pelsjegere er mildt sagt dårlig. Filmen åpner med at pelsjegerne blir overfalt av indianerne og må flykte. Denne scenen er meget godt regissert og filmet, og jeg vet at det er en klisjé å si det, men det føles ut som at man er i filmen. Kameraet flyter med letthet gjennom den intense kampen, fra person til person og fra handling til handling. Dette grepet er ikke bare der for å vise action, men også for å introdusere alle de nevneverdige karakterene gjennom handling.

Og det er allerede i den nevnte åpningsscenen at jeg innser at dette blir en annerledes film som ikke bare går rett frem uten motstand og der alle er lykkelige på slutten. Når karakterene blir introdusert på denne måten, kommer trekkene godt til syne. Kaptein Andrew Henry er lederen. Han bryr seg om mennene sine og vil gjøre sitt beste for å redde dem, men det er ikke før Hugh Glass kommer tilbake fra en jakt at jegerne endelig kommer seg av gårde. Glass er den mest erfarne av dem og kjenner området best, og det er han som i høyest grad fremstår som en leder. Filmens antagonist, John Fitzgerald, viser seg også frem som en sur realist allerede i starten.

La meg prate litt mer om Fitzgeralds skurkerolle. Det er han som etter hvert etterlater Glass for å dø, noe som virker som en umenneskelig handling. Men tatt i betraktning Fitzgeralds bakgrunn, er han en av de mest menneskelige karakterene i filmen. Han er ikke noen tegneserieskurk som ikke frykter noe som helst. I en slik situasjon, under de gitte forholdene, virker dette som det mest fornuftige å gjøre. Glass vil sinke dem og la indianerne ta dem igjen. Fitzgerald er en realistisk skurk som kjenner frykt og lar det blant annet komme til uttrykk gjennom dialog. Tom Hardy gjør her en god rolletolkning som en sliten mann som bare vil komme seg så langt vekk som mulig og bli ferdig med jobben. Tilstedeværelsen hans er stor og filmingen bidrar til å få han til å fremstå som en stor fysisk hindring som er vanskelig å overkomme.

Selv om Tom Hardy gjør en god rolletolkning, er det likevel Leonardo DiCaprio som har fått mest skryt for rollen sin som Hugh Glass. Dette er en rolle som krever enorme fysiske anstrengelser, og DiCaprio leverer en av hans hittil beste prestasjoner. Han har ikke mange replikker, og flere av dem er på indianerspråk (Pawnee og Arikara). Dette er ulikt alt annet han har gjort. Rollen ligger i det fysiske, i påkjenningene karakteren Hugh Glass møter på og hvor naturlig han får påkjenningene til å virke. Alt fra møtet til bjørnen til hvordan han kommer seg til hektene igjen, er prisverdig.

Hugh Glass er for øvrig også en veldig menneskelig karakter som endrer seg etter hvert i filmen. I møtet med naturen og Fitzgerald får vi se hvordan en erfaren pelsjeger reduseres til en skadet mann som søker hevn og må trosse de naturlige, men farlige, forholdene for å ta igjen Fitzgerald. Det er en lang reise som ender på en mer overbevisende måte enn det jeg kunne håpe på. Til tross at avslutningen kanskje er litt pompøs, får vi se hvordan Glass har utviklet seg etter han har måttet sette sin lit til naturen.

I tillegg til at karakterene leverer, er handlingen også svært spennende fra start til slutt, og det er vanskelig å se bort i et sekund fra den fantastiske kinematografien som Emmanuel Lubezki står bak. Og det er mye på grunn av hvordan foto bygger spenning at spenningsmomentene funker så godt som de gjør. En av de beste måtene i filmen det gjøres på, er at kameraet fokuserer på en eller flere karakterer mens det kommer lyd fra et annet sted, utenfor bildet. Vi vet ikke hva som kommer, og når det ukjente kommer i fokus, frykter vi med en gang at noe vil utfolde seg. I tillegg til hvordan spenningen bygges i filmen, er det nok av atmosfærisk øyegodteri fra den egentlige hovedpersonen, naturen selv. Det er til tider blendende vakkert og andre ganger bare ganske mørkt.

Nesten like naturlig som forholdene og bildene selv, er lyden noe av det mest troverdige jeg har sett/hørt på lenge. Lydene fra naturen gir filmen den realismen som filmen krever uten å måtte lene seg i for stor grad på musikk. Men det er også musikk her, tunge trommer som virkelig får det til å dunke hos seeren mens filmen pågår. Blandingen av realistisk lyd og musikk er svært god og gir filmen mer spenning.

Men så var det det negative. Alt jeg har skrevet til nå er nærmest uhemmet skryt. Og selv om The Revenant fortjener alt det skrytet jeg har gitt, er det litt småpirk å peke på. Først og fremst tenker jeg på flere drømmesekvenser fra Glass. Det hadde holdt med en gang. I disse sekvensene får vi se hans fortid og hans motivasjon for hevn, men dette er helt unødvendig når vi allerede har sett Fitzgerald etterlate ham. Dette er nok motivasjon i seg selv. Det kan også ha blitt brukt som motivasjon for å overleve, ikke bare for å ta hevn, men det kunne fortsatt ha blitt kuttet ned for å rette på det til tider ujevne tempoet, for det går mye treigere enn ellers i filmen.

I tillegg tok jeg meg selv i å humre et par ganger der jeg definitivt ikke burde ha gjort det. Jeg vet fortsatt ikke om det var fordi filmen var så seriøs som den var og at synet av noe som minnet om morsomt kan ha vært årsaken eller om jeg bare er barnslig. En annen grunn kan ha vært at en frådende Leonardo DiCaprio minnet meg om hans rolle i The Wolf of Wall Street.

Ja, The Revenant var verdt blod, svette og tårer. Det er en uvanlig velgjort hevnfilm der Hugh Glass må trosse den største antagonisten av alle, naturen. Filmen er intens, nydelig filmet og har mer å gå på enn den gjengse hevnhistorie.