---

Terningkast:


Ingress:
Seksti år før "Ringenes Herre", altså før Frodo og hans følgesvenner satte ut på deres berømmelige ferd, møtte 13 dverger opp på døren hos hobbiten Bilbo Lommelun, men Bilbo ventet ikke besøk. Det var trollmannen Gandalv Grå som hadde samlet dem der. De 13 dvergene ledet av krigeren Thorin Eikenskjold ville ta tilbake Erebor riket, som dragen Smaug har tatt fra dem. Gandalv vil være med på på moroa og han er overbevist om at alle parter har godt av å ha med den lille hobbiten. Bilbo selv mener han trives best foran peisen, men bestemmer seg for å bli med. Og slik starter en episk ferd.

Anmeldelse:
Det har vært knyttet store forventinger til filmatiseringen av Hobbiten helt siden Peter Jackson satte i gang prosjektet. Da ordet kom ut om at boken (som er veldig tynn sammenlignet med trilogien Ringenes Herre) skulle deles opp i tre deler, ble flere kritikere skeptiske. Prøver de å melke kua skal det åpenbart ikke gå anmelderne hus forbi! Men det faktum at Hobbiten er delt inn i tre filmer, som igjen fører til mer penger, betyr ikke automatisk at Peter Jackson og hans selskap er en gjeng griske gribber. Det kan faktisk bety at Jackson nok en gang føler at han har veldig mye å fortelle og at det er nok materiale til å lage tre gode filmer. Tydelig at noen vil bedømme dette før de har sett en eneste film, mens andre igjen skriver inn dommen i stein etter å ha sett en av tre planlagte filmer. Noe som bringer oss videre til neste punkt.

"Hobbiten: En uventet reise" er første film i en planlagt trilogi. Den vurderes både som en enkeltståeende film og som en begynnelse på en trilogi. Innfrir den som begge deler? Ja så til de grader. Mine forventninger til Hobbiten var at Hobbiten kom til å bli gøy, men det kunne umulig bli noe i nærheten av Ringenes Herre. På en måte er det en umulig oppgave, for historien i Hobbiten er mye mindre både i omfang og viktighet. Filmen overgikk forventingene mine fordi den var "i nærheten av Ringenes Herre". Den hadde den samme munterheten, sjarmen og eventyrlysten. Regissør Jackson hadde ingen enkel oppgave med tanke på at folk alltid vil sammenligne Hobbiten opp mot den gamle Oscar-vinnende trilogien og han måtte beholde gamle suksessoppskrifter for å koke i stand en ny suksess. Å finne en god blandig av nytt og gammelt er ikke alltid så lett (Phantom Menace anyone?). Peter Jackson har stållkontroll og vet hvilke knapper å trykke på.

Suksessoppskrifter fra den første trilogi, for å igjen få publikum på gli: Ian McKellen som Gandalf tidenes trollmann, nydelig filmmusikk fra Howard Shore (her er kjente toner smidd sammen med nye), vidunderlig filming av New Zealands storslåtte landskap takket være Andrew Lesnies fotoarbeid og til slutt, det viktigste av alt, Peter Jackson i registolen lager film ut av J. R. R. Tolkiens magiske bøker. Dette er rett og slett en en formel som fungerer, men den har sin bakside. Det at den samme teamet (Jackson, Shore, Lesnie og resten) lager en film i det samme universet (Midgard) på det samme stedet (Nex Zealand) med noen av de samme skuespillerene (McKellen m.fl.) og med likhetstrekk historiemessig (f. eks. Frodo og Bilbo som "utvalgt" Hobbit i et følge på vei over fjell og faenskap, unskyld ordbruken). Dette kan føre til at noen folk vil føle at de har sett dette før (bare den gang enda mer episk), men jeg tror at det gjelder en liten minoritet (f. eks noen kritikere). Folk flest, med fansen i spissen, tror jeg bør være veldig takknemmlig for at man igjen møter mye av det samme eventyret laget av det samme teamet. Av to grunner, hvis det hadde vært en helt ny gjeng med ny regissør, komponist etc. hadde folk trolig nær automatisk ment at de gamle filmene var bedre fordi de forventet noe som lignet mer på det gamle. Grunn nummer to er så enkelt som: never change a winning team.

Det var kanskje knyttet mest spenning til Martin Freeman i rollen som Bilbo Lommelun. Freeman (bl. a. de britiske seriene The Office og Sherlock) gjør en strålende figur som Bilbo. Han gjør den lille hobbiten til en god karakter som er lett for publikum å sympatisere med. Nesten som å smelte sammen det beste av Frodo, Sam, Munti og Pippin. Samspillet med de andre dvergene er bra, men det er særlig i samvær med McKellen at det skinner. Mange av de 13 dvergene blir anonyme og man ser som regel de samme tre-fire ansiktene. Oftest lederen Thorin spilt av Richard Armitage. Der hvor Bilbo har "rollen" Frodo hadde, har Thorin "rollen" Aragorn hadde. Armitage gir virkelig jernet som Thorin. Karakteren Thorin og skuespillet som følger står ikke noe tilbake for det Aragorn og Viggo Mortensen visste i sin tid. Det at ikke hver av de 13 dvergene har sin egen historie med påfølgende karakterutvikling blir det merkelig å holde mot filmen. Særlig hvis en bruker det som argument samtidig som en klager på at filmen varer for lenge. Hadde filmen vært en HBO-serie kunne man sikkert fått slikt i bøtter og spann, men Hobbiten er et eventyr i kinoformat. Dessuten var ikke trespannet Aragorn, Legolas og Gimli mye til karakter med dybde. Vanskelig å skille personlighetene deres fra hverandre foruten at Aragorn virket noe sløv, Legolas kun ga one-liners og Gimli fort kunne bli hissig på grøten. Ingen som klagde stort over det den gang og heller ingen vits i å gjøre det nå. Flere kjente fjes dukker også opp på skuespillerfronten, alle til utelukkende begeistring.


"Hobbiten: En uventet reise" er en fantastisk start på en ny trilogi. Man merket ikke noe til at det er mye mindre materiale å gå utifra sammenlignet med hva film nr. en hadde å bygge på i den forrige trilogien. Dette kan man naturligvis kjenne på i oppfølgeren. Her er tempoet som det pleier å være. Det er noe helt eget med dette magiske univeriset Tolkien har skapt som Jackson har klart å bringe videre til lerretet. Fortellergleden og magien er definitivt bevart. Det er naturligvis uvant med nye fjes, men med en gang Gandalv gjør sin entré puster nok alle ut vel vitende om at de er i gode hender. Spesialeffekter har nesten sluttet å overraske oss, men det er (om det skulle være noen tvil) første klasses effekter som alltid. Hva som er enda mer imponerende er menneskeligheten man finner i disse filmene. Man humrer og ler, måper og gisper. Er du virkelig i det riktige sentimentale hjørnet kan det alltids dukke opp en tåre eller to i øyekroken og. Denne nye "bildeteknologien" som det har vært knyttet mye forundring til som gjør at det vises dobbelt så mange bilder per sekund er ikke noe problem i det hele tatt. Litt uvant i starten, men det går fort over. Nå høres det jo nesten ut som noe negativt, og det er det jo ikke. Det har bare gjort bildet enda vakrere. Årets eventyr er det ingen tvil om. Årets julefilm er mer diskuterbart for handlingen har ikke noe med jul å gjøre, men jaggu kommer du i julestemning av all magien. Årets beste film? For veldig mange blir det nok faktisk det. Kjøp inn popcorn eller dra frem pipetobakken. "Hobbiten: En uventet reise" kunne ikke vært bedre.