T'Challa returnerer hjem til Wakanda, en isolert, teknologisk avansert afrikansk nasjon for å ta sin rettmessige plass som konge, men han rekker knapt å sette seg på tronen før utfordringene står i kø. Utfordringer som raskt utvikler seg til konflikter som kan påvirke hele kloden.

Black Panther er film nummer 18 i Marvel Cinematic Universe (MCU). Jeg har kun sett seks av filmene så jeg er ikke Marvels største fan. Likevel er det imponerende hva selskapet har fått til. For en som ikke har fulgt utviklingen nøye er det utrolig å tenke på at Black Panther er laget av samme studio som slapp Iron Man, Captain America: The First Avenger og Marvels Avengers i perioden 2008-2012. For Black Panther er virkelig av et helt annet kaliber enn nevnte filmer.

Det er litt vanskelig å vite hvordan en skal vurdere Black Panther. Skal en sammenligne den opp mot andre Marvel-filmer, eller andre superheltfilmer? Filmen blir altså vurdert av en som ikke kjenner veldig godt til Marvel Cinematic Universe og derfor vurdert som en film, uavhengig av MCU ellers, og kanskje enda viktigere den måles som en superheltfilm og på den sjangerens premisser.

I Black Panther møter vi T'Challa som blir Black Panther når han får på seg sin superheltdrakt. For undertegnede som aldri har sett T'Challa før blir jeg ikke umiddelbart kjent med karakteren. Likevel er ikke det noe stort problem i denne typen film, for dette er jo ikke først og fremst et karakterstudie.

T'Challa spilles stødig av Chadwick Boseman, men det er et stjernespekket cast rundt ham som virkelig får briljere. Michael B. Jordan (Creed) portretter Erik "Killmonger" Stevens, en karakter man umiddelbart blir nysgjerrig på og som bakgrunnshistorie og motiv skal vise seg å være langt mer interessant enn det “skurkene” i slike filmer vanligvis har å komme med.

Konflikten mellom T'Challa og Killmonger, og deres ulike verdenssyn er troverdig og ikke minst komplekst. Det er utrolig kult i en superhelt-film! Alt for ofte er det helter som kjemper mot en dataanimert fiende med mål om å ødelegge verden. Black Panther er fri for endimensjonale skurker, faktisk helt fri for endimensjonale karakterer! Her er det verken en laserstråle fra himmelen som spyr ut monstre i New York eller forutsigbare bi-karakterer med kun en streng å spille på.

Det kryr av gode skuespillere som skildrer sentrale skikkelser i Wakanda så vel som Killmongers samarbeidspartnere. Andy Serkins (Lord of the Rings) er i fyr og flamme som internasjonal våpnehandler. Lupita Nyong'o gjør en god figur som spion og T'Challas eks-kjæreste, selv om relasjon dem i mellom gjerne kunne vært mer utdypet. Danai Gurira spiller sjefen for Wakandas svar på Secret Service og er et av filmens sterkeste kort. Hennes rolige, men likevel dominerende fremtoning er en fryd å se på.

Det kryr av kule locations i Black Panther. Særlig scenen som utspiller seg på en bar i Sør-Korea kunne vært dratt rett ut fra en James Bond eller Mission Impossible film. Det er også fantastisk å være i Wakanda, ikke bare på grunn av den eksepsjonelle dataanimasjonen, men også på grunn av alle fargene de bruker. Alt for ofte er fargetema så vel som locations i slike filmer alt for gråe og anonyme. I Wakanda er det både stilige blå-fargede teknologiske oppfinnelser som superraske tog og våpen og klær i alle regnbuens farger.

Regissør Ryan Coogler (Creed) har klart å lage en Hollywoodfilm som ofte ikke føles som nettopp det. Det er kult! Mye av grunnen er naturligvis at man har en historie satt til et fiktivt afrikansk land med afro-amerikanske skuespillere i fokus, men også fordi det afrikanske dyrkes i stede for å tones ned. Det gjør at filmen føles helt ulikt alt annet, enn har sett før, og det er den jo faktisk og. Musikken veksler mellom amerikansk rap, afrikanske trommer og mer tradisjonell spenningsmusikk.

Det mest imponerende med Black Panther er likevel konflikten i sentrum av den og tematikken rundt. Uten å røpe for mye kan jeg nevne at filmen fremstår superaktuell både med tanke på flyktningkrisen, President Trump og hvordan håndtere moderne globale utfordringer. Dette kunne fort blitt litt ubalansert, men takket være et sterkt manus er det ingen enkle svar og ingen aktør som har 100% rett. Akkurat som i den ekte verden. Selv hovedpersonen T'Challa begynner å tvile på egne verdier og verdenssyn utover filmen og det skal filmen virkelig ha skryt for!

Konklusjon
Black Panther har usedvanlig mange sterke karakterer, et forrykende tempo, lekre actionsekvenser, varierende og livlige locations og en dagsaktuell problemstilling som hovedkonflikt. En kunne kanskje blitt enda mer knyttet til hovedpersonen T'Challa, men det hadde garantert gått på bekostning av tiden til noen av de andre karakterene. Og det finnes nok av helter å bli kjent med i superheltverden. Komplekse bi-roller og en troverdig bad guy, slik vi finner her, er det derimot mangelvare på. Black Panther er utrolig velregissert og spektakulær, full av energi og lidenskap. To tomler opp!