Black Panther er en av de filmene som blir bedre jo mer man tenker over den, fordi den fungerer på flere nivåer samtidig. Den er storslått underholdning, en klassisk superheltfilm, et politisk drama og en historie om arv, identitet og ansvar. Alt pakket inn i et univers som føles både unikt og levende.

Noe av det første som slår meg, er hvor gjennomført filmen er i sin fremstilling av Wakanda. Med seremonier, tradisjoner, kostymer og estetikk fremstår filmen som en kjærlighetserklæring til afrikansk kultur og historie. Det som imponerer mest, er at filmskaperne klarer å gjøre dette uten at det føles karikert eller stereotypisk. Wakanda føles som et ekte sted med sin egen identitet, sine egne tradisjoner og sin egen stolthet.

I sentrum står selvfølgelig Chadwick Boseman som T'Challa.

Det er lett å forstå hvorfor hans versjon av karakteren nærmest har blitt urørlig i årene etterpå. Boseman gir T'Challa en verdighet og autoritet som gjør at man umiddelbart aksepterer ham som både konge og helt. Samtidig er han langt mer enn en kriger i en kul drakt. Han er en leder som må ta stilling til vanskelige spørsmål.

Skal han videreføre tradisjonen med at Wakanda holder seg isolert fra omverdenen?

Eller skal han åpne landet og dele ressursene med resten av verden?

Det er nettopp dette dilemmaet som gir filmen mye av dens emosjonelle tyngde. Wakanda har gjennom generasjoner stått på utsiden og sett mennesker som ligner dem bli utsatt for slaveri, undertrykkelse og diskriminering. Filmen gir ingen enkle svar, men den stiller spørsmål som er både interessante og relevante.

Derfor føles dette ofte like mye som et politisk drama som en actionfilm.

Samtidig handler filmen også om familiehemmeligheter. Om sannheter som har vært begravd i generasjoner. Om fedre som ikke alltid var de menneskene sønnene trodde de var.

Det gir historien flere lag.

Og så kommer vi til Michael B. Jordan som Erik Killmonger.

For en skurk.

Killmonger er etter min mening fortsatt blant de beste antagonistene MCU har skapt. Ikke fordi han har de mest spektakulære planene eller de største kreftene, men fordi motivasjonene hans er forståelige. Han er formet av smerte, tap og svik, og selv om handlingene hans er ekstreme, er det umulig å ikke forstå hvordan han ble den personen han er.

Det mest interessante er kanskje at T'Challa selv forstår det.

Han ser mennesket bak monsteret.

Jordan leverer rollen med en intensitet som gjør Killmonger både karismatisk og skremmende. Gjennom blikk, kroppsspråk og dialog skaper han en figur som føles farlig i hver eneste scene han er med i.

Actionsekvensene holder også et svært høyt nivå.

Biljakten i Sør-Korea er fortsatt en av mine favorittsekvenser i MCU. Når Black Panther skjærer seg gjennom trafikken med vibraniumklørne sine, blir det en så vill og energisk sekvens at mange rene bilfilm-franchiser får noe å strekke seg etter.

Men det er ikke bare T'Challa som får skinne.

Filmen er full av sterke kvinnelige karakterer.

Spesielt Danai Gurira som Okoye gjør inntrykk. Som leder for Dora Milaje stjeler hun flere scener, og kasinosekvensen før biljakten er et glimrende eksempel på hvor effektiv og imponerende actionkoreografien i filmen kan være. Når Okoye entrer en kamp, er det aldri tvil om hvem som er den farligste personen i rommet.

Visuelt er filmen også svært sterk.

Fotograferingen er flott, overgangene mellom scenene flyter godt, og kjemien mellom skuespillerne gjør at relasjonene føles troverdige. Til tross for omfattende bruk av visuelle effekter føles filmen sjelden overlesset av CGI. I stedet brukes teknologien til å bygge ut verdenen og styrke historien.

Det jeg kanskje setter mest pris på, er at filmen aldri mister Marvel-sjarmen sin.

Til tross for tunge temaer som identitet, kolonialisme, arv og ansvar, finnes det fortsatt humor, varme og lekenhet. Filmen tar seg selv seriøst, men aldri så seriøst at den glemmer å være underholdende.

Det er en vanskelig balansegang.

Men Black Panther får det til.

Konklusjon

Black Panther kombinerer storslått action med sterke karakterer og tematisk tyngde på en måte få superheltfilmer klarer. Chadwick Boseman er fantastisk som T'Challa, Michael B. Jordan leverer en av MCUs sterkeste skurker, og Wakanda står igjen som en av de mest fascinerende verdenene Marvel har skapt.

Det er et fantastisk superhelteventyr, men også en film om ansvar, identitet og hva slags leder man ønsker å være.

Og kanskje blir gjensynet også litt bittersøtt.

For dette er den eneste solofilmen vi fikk med Boseman i rollen, før han gikk bort altfor tidlig.