---

Ingress:

To arbeidskolleger som jobber som feiere åpner seg opp for hverandre rundt seksualliv og samboerskap. Den ene forteller at han nettopp har hatt sex med en mann, den andre at han har hatt en snodig drøm som involverer selveste David Bowie. Tiden som følger blir preget av usikkerhet, fundering, litt sjokk, og litt vantro, inkludert fra deres samboere. 

Anmeldelse:

Har man vært utro om man “bare” har sex med en ukjent? Kan overtenkning og bekymring være med på å gjøre oss syke? Og, bør man i det hele tatt fortelle alt til sin bedre halvdel? Dette er noen av spørsmålene regissør og manusforfatter Dag Johan Haugerud både direkte og indirekte stiller seg, og oss, underveis i Sex. 

Filmen er den første i trilogien Sex, Drømmer og Kjærlighet, og hvor førstefilmen ut har stødige Jan Gunnar Røise og Thorbjørn Harr i hovedrollene som to menn, hvis noe ulike personlighet og tilnærming til både frihet, sex, samboerskap og annet, likevel har gjort dem til to gode og åpne kamerater overfor hverandre. 

Allerede i første scene får vi en umiskjennelig Haugerud-stil midt i fleisen i to kollegaer som snakker åpent og ærlig sammen, i lunchpausen på jobb. Og det er noe veldig befriende, herlig, morsomt, forløsende og moderne over å se Harr og Røise sitte avslappet og snakke som de gjør, og om det de gjør.

Ikke at dette på langt nær er like vanlig blant alle mannfolk og kamerater, selvsagt ikke, men det er altså nakent, herlig ærlig, og viktig moderne det som utspiller seg foran oss. 

Haugeruds stil er påfallende, hvor filmen i stor grad egentlig mest kun er lange tagninger, rolig kameraføring (de gangene kamera føres i det hele tatt), og hvor dialogene står i sentrum.

Her er lite fokus på staffasje, overflødig stil og form, eller rom rundt karakterene - det aller meste som er interessant ytres av dem, og hvor nærbildene hviler lenge og ofte. 

Bikarakterene skal heller ikke glemmes, for også begge mennenes koner er solide og selvsagt viktige sparrepartnere i manus her, henholdsvis spilt av Birgitte Larsen (Gritt, 2021) og Siri Forberg (Barn, 2019).

Unge Theo Dahl, som spiller sønnen til Harrs karakter, er også i noen herlig, rørende og sjarmerende passasjer med sin far, også her rundt følelser, ungdomstidens utfordringer, liv og lære. Igjen - dette er utrolig herlig å se i en norsk film, og som absolutt ikke er hverdagskost.

Haugerud tilfører med andre ord igjen noe befriende deilig og engasjerende i et mangelagsdrama, hvor man innimellom er litt redd for at grining og tristesse skal komme regnende over karakterene, men hvor vi heldigvis slipper nettopp slike ting.

Sex er nemlig også tidvis veldig morsom, med godt manusskrevne observasjoner, ettertenksomme og vittige replikker, blant annet rundt mannsrollen, sex og forhold, barn og oppvekst. 

Slik Haugeruds fabelaktige Barn (2019) også var så klar, tydelig og enkel, blir også Sex like enkel, naken og “in your face-ærlig”, noe som virkelig gjør noe med seeropplevelsen. Man kommer tett innpå karakterene, vi klarer å speile oss i dem, og underveis engasjeres hjernen vår av et smart, morsomt og realistisk manus. Haugerud distinkte stil følger dermed opp suksessen til Barn med en film som absolutt gjør oss sultne på fortsettelsen i denne trilogien.

(Foto/Copyright/Distribusjon: Motlys/Arthaus)