Vi følger Captain Marvel som får problemer med et spesielt ormehull i verdensrommet. Dette ormehullet påvirker Captain Marvel slik at kreftene hennes blandes med hennes niese S.A.B.E.R. aka Captain Monica Rambeau og tenåringen Kamala Khan, bedre kjent som Ms. Marvel. De tre danner trioen The Marvels og må samarbeide, fordi hver gang de bruker kreftene sine bytter de plass fysisk. Det viser seg at Kree-krigeren Dar-Benn har skapt flere slike ormehull og de vet ikke helt hvorfor. Det som i alle fall er sikkert er at dette mysteriet må løses for at verden skal være trygg igjen…

Nå er det en stund siden sist jeg så Marvelfilm, og selv om jeg har sett de fleste filmene, så har jeg ikke alt friskt i minnet med hvordan alle plott-trådene henger sammen. Det gjorde at jeg ikke klarte å skjønne meg på alle detaljene i universet og linken til alt det andre i Marvels delte univers, men likevel koste jeg meg fint med filmen. Den er som sagt ikke allverdens, men den gir oss ‘Marvelfealing’. Jeg er ikke så glad i at man må ha sett alle filmene og seriene for å henge med på alt, og jeg har lest meg opp på at jeg mangler noe av bakgrunnskunnskapen som man burde hatt fra filmen ‘Captain Marvel og TV-seriene ‘Ms. Marvel’ og ‘Secret Invasion’. I tillegg er Avengersfilmene også sentral for å få hele bildet i handlingen. Men jeg prøvde å ta filmen for det den gir meg og være til stede i nuet og det går fint å henge med uten å ha sett de nevnte film og TV-verkene.

Jeg hadde en gang i tiden et meget godt forhold til Marvel-filmer, med kinoopplevelsen fra den første Iron Man-filmen fra 2008 som den store rosinen i pølsen. Etter dette har de badet verden i filmer. Samtidig har min entusiasme for Marvel dalt. Det er også gått inflasjon i superheltfilmer de siste tiårene og markedet er med andre ord ganske så mettet. Og det beviser en film som The Marvels også. Den føles veldig midt på treet, men likevel er det en god del popcornunderholdning som nok vil fenge en del ungdom som har vært med på Marvels reise.

Filmen åpner med en kule sci-fisekvenser, før dette åpenbarer seg som litt mer eventyraktig i typisk Marvel-stil. Marvel har ikke klart å engasjere så mye den siste tiden. Folk elsker dog Spider-Man, men det har blitt for mye stang ut og det virker litt som om Marveltrenden i verden er i ferd med å snu. Rollefigurene er ikke stort å rope hurra for. Hverken er Captain Marvel eller Captain Monica Rambeau noe man sperrer opp øynene for. De fremstår som litt trauste og kjedelige i filmen. Yngstemann, Ms. Marvel, er dog det største sjarmplasteret i denne filmen. Hun er greit spilt av Iman Vellani, som er et entusiastisk, vinnende vesen med mye skjermtekke. Du treffer også igjen Nick Fury i Samuel L. Jacksons skikkelse, han er alltid et kult navn, men gir ikke alt for mye av seg selv i denne rollen, som han nok utfører på rutinen, mer enn å prøve å briljere på lerretet. Antagonisten i Kree-krigeren Dar-Benn har også noe å fare med utover å bare være ond, selv om hun ikke er en jeg la spesielt mye merke til. Hun spilles lett av britiske Zawe Ashton, som jeg ikke har krysset mine veier i film og TV-verdenen til nå.

Regien på The Marvels blir levert av Nia DaCosta, som nok er best kjent for remaken av Candyman fra 2021. Han er et friskt reginavn på papriet og tilfører denne filmen en del kule fortellerteknikker. Effektene i filmen er ganske greie og det er ikke der dette lider mest. Dette føltes svært variabelt i alt fra kule sekvenser underveis i filmen til mer tafatte fortellergrep og tidvis kjedelig og uinspirerende fotoarbeid i de scenene som ikke er stappet full av dataskapte effekter. Jeg liker en del av presentasjonsteknikken i filmen som eksempelvis den fantasifulle tegnede sekvensen litt i starten av filmen.

Dette er nok en film jeg gjerne hadde sett på kino i tenårene. For å dra en annen sammenligning, så føltes dette som en slags dagens svar på kinoopplevelsen jeg fikk av Daredevil med Ben Affleck fra 2003 da jeg så den på kino. En film jeg synes var gøy å se der og da, men som egentlig ikke er stort annet enn et filmminne jeg lett kunne vært foruten. Denne filmen er også like forglemmelig og plottet i filmen er ikke stort å rope hurra for. Jeg suges med andre ord ikke direkte inn i filmen. Til det er dette for gjennomsnittlig utformet, men det skal legges til at dette har en proff nok utforming på samme måten som Daredevil hadde det i 2003 i forhold til tid.

Konklusjon
Jeg vil huske filmen mer for opplevelsen rundt når jeg så den mer enn selve filmen selv. Nå skal jeg dog ikke si at dette langt i fra er dårlig og jeg har sett langt verre og mindre engasjerende filmer enn dette. Du får litt av det du forventer og dette har en del popcornunderholdning, selv om den enkle historien bak ikke er den beste eller ‘viktigste’ i Marvels filmer. Med andre ord er dette en film du lett kunne hoppet bukk over, men den er verdt å se for Marvelfans, eller om du bare vil ha litt fjærlett underholdning en tanketom kveld. Filmen er jo også proft sydd sammen teknisk sett og har en mengde fargesprakende effekter, og det er nok det beste man kan si om filmen. Det skal dog legges til at slike filmer kan være litt grei å se om man er i humør for det, og det var jeg i dag etter en mer utfordrende film på menyen rett før. Jeg ruller en så forglemmelig treer som det går an for filmen.

[ Filmen kan sees med abonnement på Disney+ ]