( + )

Seriemorderen, Doktor Hannibal Lecter, er blant verdens ti mest ettersøkte menn. Det er gått 10 år siden han flyktet fra fengselet. Politiet leiter fremdeles febrilsk etter Lecter og FBI-agenten Clarice Starling står fremdeles i bresjen for det. Hun jakter ham og frykter ham, og han har heller ikke glemt henne. Også denne gangen krysses deres veier. Lecter blir etter hvert lurt av en gal mann som ønsker hevn og Clarice er på sporet av Lecter. Så spørs det hvem som spiller sine kort best…

Nattsvermeren er en høyt aktet film hos de fleste. Det er en mer eller mindre perfekt seriemorderfilm som skremte og fascinerte oss filmfans verden over. Dette er oppfølgeren til Nattsvermeren og med det et ganske vilt utgangspunkt å skulle følge opp en klassiker av dette slaget. Man er med andre ord nesten dømt til å feile, og på en måte gjør også Hannibal det. Den er ikke like briljant som sin forgjenger på noe plan. Likevel gir filmen litt av den samme mørke stemningen som Nattsvermeren gjorde. Men smartheten er litt borte og erstattet av en råskap og brutalitet som hører hjemme i skrekkfilmens verden heller enn i thrillere.

Ridley Scott sitter i registolen og med det får du store forhåpninger. Jeg kan dog avsløre med en gang at dette ikke er blant Scotts beste filmer. Likevel har Scott klart å skape en film som skiller seg litt ut i mengden. Den er ikke like smart som sin forgjenger og viser alt det brutale opp i lyset, i stedet for å begrense seg litt. Filmen åpner litt svakt og dette tar litt tid før det kommer i gang. Det tar litt tid før Hannibal Lecter dukker opp i handlingen. Han er gått under jorden og sender etter hvert et brev til Clarice om at han ønsker et spill og å møte henne. Lydbildet har mye grums og horroraktig ‘støy’-aktig lyd i bakgrunnen. Dette skaper en ekstra mørk kvalitet og detalj i filmen som gjør at dette føles mer gjennomført.

I tillegg til Clarice Starling og Hannibal Lecter er det en del rare rollefigurer med. Mason med det vansirede fjeset er ganske så syk karakter. Han er superrik. Han er overfiksert på Hannibal Lekter og er i hundre når han får kjøpe masken hans for 250 000 dollar. Vi får vite hvordan Mason mistet fjeset sitt. Han var med Hannibal Lecter og tok dop og Lecter foreslo at han skulle skrelle av seg ansiktet. Og han synes det hørtes ut som en god ide der og da. Dette er en scene som beskriver litt av det brutale med filmen og det er også en humoristisk fandenivoldsk undertone som gjør at du ikke klarer å holde deg helt seriøs opp i alt gravalvoret.

Skuespillet er med på notene. Hovedrollen spilles av Julianne Moore, som spiller godt i filmen. Hun tar over for Jodie Foster og kan minne litt om henne på et vis, der hun spiller samme rollefigur. Anthony Hopkins spiller igjen Doktor Hannibal Lecter og det gjør han på greit vis, selv om han ikke er like sitrende god som i Nattsvermeren. Og for å gjøre skuespillertemaet komplett så får vi servert Gary Oldman som den dyriske Mason. Oldman spiller godt i filmen i den vanskeligste rollen å gjøre bra.

Konklusjon
Jeg husker at jeg ikke var overbegeistret for denne filmen når den kom, men i dette gjensynet synes jeg den har mer kvalitet med seg og kommer mer til sin rett i det bekmørke landskapet. Stemningen i filmen er gjennomført voksen og bekmørk. Filmen er såpass drøy at den kan føles noe ubehagelig til tider. Det er med andre ord ikke rart at filmen har 18 års aldersgrense. Dette er litt av et spill, der alle er en brikke i Lecters spill. Du får servert en mengde blod og innvoller. Det blir død og fordervelse. Dette minner litt om de nyere skrekkfilmseriene med handling og drap om hverandre, med blant annet en film som er litt i Saw-land til tider. Den føles litt spekulativ, men er gjennomført mørk på en måte som jeg tror Hannibal Lecter ville like. Han er jo det han er, nemlig en psykopatisk morder.

Filmen er vakkert fotografert. Særlig liker jeg de kunstneriske sekvensene mot slutten der Lecter kjører gjennom skogen. Vi får se at det er et tett bånd mellom Hannibal Lecter og Clarice. Det er også en scene som er filmens største snakkis. Det er Scenen der Hannibal Lecter åpner hjernen til en kar og konverserer med ham og skjærer en del av hjernen hans som han steiker og serverer denne mannen til etterpå. Denne scenen føles direkte vemmelig å se, men er litt av hva filmen byr deg og passer inn i det andre syke opplegget.

[ Filmen kan i skrivende stund sees med abonnement på TV2 Play ]