---

Ingress:

I Roma ankommer en ung, spirende nonne som vil dedikere livet sitt til kirken. I løpet av tiden hun blir kjent med miljøet, avdekker hun en hemmelighet som har som mål å gjenføde ondskapen, i egen person! 

Anmeldelse:

The First Omen er altså forhistorien til originalen The Omen fra 1976, klassikeren regissert av Richard Donner, og en av skrekkfilmhistoriens mest kjente beretninger om religiøs, overnaturlig ondskap. 

Denne forhistorien regisseres av langfilmdebutant Arkasha Stevenson, noe som i utgangspunktet ikke lover godt. Alt for mange skrekkfilmer blir nemlig gjort av nye spirer, men typisk hvor produksjonsselskapene styrer med jernhånd, og bestemmer at “her skal det kjøres safe, så ikke prøv deg på noen kunstneriske og særegne krumspring!”.

Det er derfor gledelig at Stevenson synes å ha tilført akkurat noe slikt - små, og pene særtrekk, samtidig som han ikke pøser på med jump scares rundt hver eneste sving. 

Filmen er dessuten veldig pen og lekker. Det gjelder både i det visuelle, med vakre Roma som bakteppe, noe som tilfører denne gode, gamle og lekre settingen en slik katolsk handling passer så godt til. Men det gjelder også i lydbildet, hvor selv skvettescenene gjøres på smart vis, med litt uventede lyder og musikk, ikke bare øredøvende smell for sarte og skvetne ører.

For de som kjenner til originalen fra 1976, vil årets Omen-film gi svar på hvor ondskapen kom fra, tilbake den gang. Historien som utfolder seg i katolisismens hjerte, Roma, byr altså på arketypiske religionstematiske markører og kjennetrekk.

Her florerer det i nonner, prester, mørke kriker og kroker i kirker og klostre, hylende barn, masse blikking mellom nonnene, skarp og ond latter, samt enda mer hyling og hoiing fra kirkekor på lydsporet. 

Man kan lett like den lange og solide oppbygningen av historien, hvor regissør Stevenson ikke pøser på med skrekk og gnål alt for tidlig. Effektene og det visuelle er også, selv i skrekkscenene, veldig bra utført, og vil til og med overraske enkelte steder som direkte drøye her og der.

Slike ting setter en spiss på filmen som hever den litt opp, i motsetning til alt for mange skrekkfilmer og franchiser som kjører veldig safe, mest for å holde aldersgrensen nede. 

The First Omen oppleves rett og slett hakket mer voksen og respektfull overfor historiematerialet her, enn mange skrekkfranchiser ofte gjør. Innslag av mørk, deilig humor finnes også, mens tematikken trekker frem og fokuserer på ondskap innad i den katolske kirke, noe som selvsagt går igjen også i våre dager, på flere vis. Noen vil alltid forsøke å bruke kirken og religion som makt- og skremselsmateriale, noe filmen er befriende klar over selv i sitt manus og historieutvikling. 

I likhet med den mer mislykkede The Exorcist: Believer som kom i høst, blir det til slutt litt vel mye gnål, stil og form, fremfor spenning, men slikt er kanskje ikke så rart når man skal prioritere de narrative linjene. Etter hvert sys nemlig historien fint sammen med 76-filmen, men byr i samme slengen også på nye opplysninger knyttet til lille Damien, noe som kan bli spennende å se hvordan man baker inn i en eventuell oppfølger her. For om The First Omen skulle få en slags oppfølger, selv om det er umulig å vite hvor denne vil plassere seg på tidsaksen, ville det ikke overraske. Og slik aner man selvsagt et aldri så lite utspekulert og forhåndsplanlagt grep fra produsentene - å ha et grunnlag for å lage enda flere Omen-filmer. Men fortsetter det slik som i årets utgave, trenger det dog ikke bli så aller verst, faktisk. Filmen minner forøvrig om en blanding av Omen-, Exorsisten-, og The Nun-landskapet, bare sånn i tilfellet du var i tvil. 

(Foto/Copyright: The Walt Disney Company Nordic)