---

Ingress:

Det som i utgangspunktet er et mellomledd for å dra til en nær planet, blir til et mareritt de aldri hadde sett for seg. En gruppe med unge romkolonister entrer en forlatt romstasjon for å forsøke å finne ressurser og verdier på sin vei. Det de finner er imidlertid noe som kan endre fremtiden til deres egen rase! 

Anmeldelse:

Alien-franchisen ruller og går videre fremdeles, 45 år etter Ridley Scotts opprinnelige sci-fi skrekk av en klassiker, Alien (1979). Tidsaksen i Alien: Romulus er et par tiår etter førstefilmen, noe som gjør at det godt kan være at vi møter på velkjente karakterer og elementer fra førstefilmen. 

Regissør Fede Alvarez (Evil Dead 2013, Don’t Breath, 2016) har sammen med medmanusforfatterne Rodo Sayagues og Dan O’Brannon, i hvert fall vært flinke til å knytte tidsaksene sammen, med hint til både Alien- og Prometheus-filmen fra 2012. Sistnevnte er forøvrig foregående over 100 år før både Alien og Alien: Romulus, bare sånn for å holde tunga midt i munnen rundt alle disse filmene. 

I hovedrollen som denne filmens “Ellen Ripley” i rollen som Rain Carradine, står Cailee Spaeny som har hatt litt av et sisteår med de sterke filmene Civil War og Priscilla, sistnevnte ble hun både prisnominert og vinnende for tittelrollen som kona til Elvis.

Spaeny har noe søtt og troverdig over seg som gjør henne til “jenta i gata”, noe vi lett kan identifisere oss med. Noe beinhard Ripley-karakter er hun dog ikke helt, men nå var da også Sigourney Weaver nærmest alene som kvinnelig filmhelt tilbake den gang. I Romulus er mannskapet derimot såpass variert og fargerikt at filmen slik godt illustrerer også hvordan filmmediet har utviklet seg.

Der Scotts Ripley-karakter var et kvinnelig gjennombrudd og noe så sjeldent som en actionhelt med pupper, der speiler altså årets film mangfoldet som i dag har blitt like naturlig som alt annet. Dette blir en liten, men viktig tanke oppi strekket mellom 1979 og 2024. 

Når det gjelder handlingen er denne veldig pent porsjonert utover, hvor narrativet verken forhaster seg eller pøser på med action for tidlig. Etter det som er en skikkelig herlig åpningssekvens, bygges disse unge karakterene lenge og godt opp, før de så entrer denne forlatte romstasjonen. Det blir tidlig klart at regissør Alvarez og co kjører en skikkelig deilig retro-stil, både i hva filmatisk uttrykk, design og ikke minst musikken angår. Her er det tidvis akkurat som å være tilbake i Alien 1979-stil, noe som pirrer deilig i minnebanken til undertegnede, selv om det nå er en god stund siden han så førstefilmen. 

Personlig har jeg aldri helt skjønt hvorfor teknologien, interiør, stil og design alltid skal være så gammeldags i slike sci-fi settinger. Mye av det ser jo ut som det ikke ble laget en dag etter 1960- og 70-tallet, selv om tidsaksen altså er fra hundre år og mer fremover i tid. Men pytt, pytt, det er altså noe deilig over denne stilen som merkverdig nok likevel funker. 

Det er sjeldent å se en film som også tar selve skrekksegmentet så på alvor som det Romulus gjør. Her har man gått tilbake til selve skrekken, til det svært så gufne og uhyggelige rundt hva stemning, jump-scares og klaustrofobisk setting angår på denne romstasjonen. Flere scener er dessuten direkte saftige og brutale, noe som liksom hører dette universet til. Når filmen i tillegg også virkelig klarer å skremme, ja da er det lett å bli imponert.

Det er med andre ord en fornøyelse å se Alien: Romulus, og det på et nivå som gjelder det aller, aller meste. Alt føles å funke i denne filmen, hvor både nostalgien og nikkene til tidligere filmer, karakterer og historieledd er pent og herlig sydd inn, samtidig som filmen også makter å skremme oss underveis. Den deilige magiske gammeldags skrekkmusikken til Benjamin Wallfisch spiller både på temaene til Jerry Goldsmith fra førstefilmen, samt intensiverer spenningen ypperlig på sin egen og tidvis moderne måte. Det er denne velgjorte balansegangen i alle leddene som gjør Alien: Romulus til kanskje seriens aller beste, i tillegg til de to første filmene, noe som er en aldri så liten bragd! 

(Foto/Copyright: The Walt Disney Company Nordic)