Poltergeist - universet tok verden med storm i 1982. Den første filmen er regissert av Tobe Hooper, og manus er skrevet av bl.a Steven Spielberg. Et litt besynderlig samarbeid mellom to svært ulike filmskapere resulterte i et gnistrende diskodrops av en åttitallsfilm. Den som har sett Poltergeist uten å bli littegrann redd for TV'n sin (eller store trær) har ikke fulgt godt nok med, for å si det sånn. Vi ble i eneren kjent med lille Carol Anne og familien som flytter inn i et mildt sagt hjemsøkt hus. 

Spol seks år fram i tid, og vi er framme ved Poltergeist III. 

Vi befinner oss i dypet av 1988. Carol Anne (Heather O'Rourke) bor nå hos onkelen sin (Tom Skerrit) og hans nye kone (Nancy Allen) i en luksuriøs high tech skyskraper for å unnslippe ondskapen som har fotfulgt henne den siste tiden.

Pastor Kane (Nathan Davis), en ekstremt vellaget og virkelig fryktinngytende karakter vi ble kjent med i Poltergeist II, er med i denne filmen også, uten at han på noen måte tilfører den samme nerven som han gjorde i toeren. Han og hans forkvaklede tilhengere forsøker å bortførte den lille jenta. De har fått for seg at Carol Anne er den ene som kan føre dem inn i "lyset".

Her er åttitallet på sitt mest åttitallske rent skrekkmessig: det går mye i forvrengt hvisking med klang, speil, blått lys, lyn - aktige animerte former, røykmaskiner og sjeldent kraftige vindkanoner. Likevel blir det aldri riktig skummelt. Det blir faktisk ikke småskummelt engang. (Mer om det senere.)

Inn fra høyre kommer herlige Tangina (Zelda rubenstein), den eneste av skuespillerne som egentlig jobber noe særlig for føda i denne filmen. Rollen hennes er, i likhet med alle de andre rollene i denne filmen, såpass karikert at skuespillerne har svært lite å jobbe med, men Rubenstein har en egen nesten overjordisk sjarm som ikke er til å kome utenom. Foruten Rubensteins melodramatiske sjarme forblir det hele fullstendig todimensjonalt, og hele filmen har egentlig følelsen av å være en 90 minutter lang trailer.

En mildt sagt tynn historie gjør denne filmen til en nokså repetitiv affære. Minuttene blir lange og gjentagelsene mange når en historie som dette mangler genuin nerve. Mangel på nerve er jo mye av det som typisk får skrekkfilmer som 'kunne ha funket til ikke å funke', da fremstår fort det hele som en pliktmessig oppramsing av enkeltscener.

...og så plot twisten, da. Urk! Her klarer man med en slags latskap fra filmskapernes side å kjøre en superenkel logisk vridning for å forklare hva som hender som ender med å slå beina under hele franchisen. Jeg begriper ikke at denne filmen ble produsert, egentlig. Var man kanskje litt rammet av "oppfølgersjuka" og en klokketro på at folk går på kino for å se filmen uansett? Det gjorde de kanskje også, for alt jeg vet, men denne filmen fortjener absolutt ikke noen plass i filmhistorien.

I likhet med Haisommer 4 framstår Poltergeist III som en halvhjertet og strømlinjeformet pengepumpe som ødelegger mer enn den tilfører til franchisen.

Terningkast to skyldes at 1988 har så mye iboende underholdende ved seg at det er litt å se på til tross for at selve filmen er et eneste stort gjesp.