( - )

To familier, en fra Danmark og en fra Nederland, møtes på en sydentur. De har begge barn i omtrent samme alder og trives i hverandres selskap på tur. Nederlenderne inviterer danskene hjem til seg selv når de kommer hjem fra ferie. Det blir et opphold som ikke går helt som planlagt, da det viser seg at Nederlenderne har en mer og mer skitten oppførsel. Da begynner danskenes alarmklokker å ringe, men det er ikke så lett å komme seg unna når det ser ut som om nederlenderne gjør dette i en viss gjestfri guest…

I 2022 kom den danske skrekkfilmen Speak No Evil. Det er en kjempefilm av dimensjoner som jeg så som hjemmelekse før jeg gikk på kino og så den amerikanske remaken. Du blir alltid litt skeptisk når det kommer en remake av en kul film, særlig når originalen bare er to fattige år gammel. Så har dette mye å spille på? Der vil jeg gi et todelt svar. Det fordi den aldri helt klarer å løsrive seg fra første film og følger den mer eller mindre slavisk i handlingen. Det gjør at dette ikke har så mye å spille på for de som har sett første film. Men i siste akt er dette en litt annen film og slår litt mer fra seg og går sine egne veier.

Den danske filmen har mer uggen stemning og har litt mer å spille på i troverdighetens navn. Det er mer drama i den danske og litt mer thriller her. Likevel slår den danske filmen hardere, men denne remaken har en del å by på den også. Den er mildt sagt mer Hollywoodsk. Det er en del blod og grov vold i filmen. Jeg vrei meg noe i stolsetet over noe av brutaliteten. Disse scenene og spenningen mot slutten er nok det beste denne filmen har å komme med. Filmen føles også litt mer polert og mer standard skrekkthriller, men likevel er dette ingen dårlig film på noen måte og kanskje en fest for sjangerfans.

Regien er ved James Watkins. Dette begynner som en psykologisk thriller og litt med små stikk som bygger seg opp mot det som skal komme. I siste del endrer dette seg til en mer slasheraktig greie. Originalen hadde mer tvil på hvordan dette ville utvikle seg, men i Hollywoodversjonen vet vi mer hva vi har i vente. Det fordi rollefiguren Paddy lyser djevelsk i øyene sine til en hver tid. Liker dog noe av det Watkins prøver seg på i filmen og konseptet for første film står sterkt i fokus, selv om jeg gjerne skulle sett et mer originalt manus, siden dette lener seg så totalt på første film som man kan gjøre.

Skuespillet er godt i filmen. James McAvoy enhoy spiller også utrolig bra i filmen og har veldig utsøkt sadistisk karakter i filmen som passer som hånd i hanske med filmen. Resten av de voksne spiller også bra, men der likte jeg nok originalcastet litt bedre. McAvoy har et brutalt vargaktig utseende, med en rollefigur som alltid skal provosere. I starten er rollefiguren litt djevelsk, men med et ironisk flir på det hele, men når familien i filmen merker at det er noe sannhet i all humoren hans, så er det ikke så gøy lenger og da setter thrilleren mer inn. Det som er litt gledelig er at barnerollene også leverer i filmen, og da særlig James Watkins som spiller den unge gutten Ant, som blir herset mye med.

Konklusjon
Om du ikke har sett originalen, føles dette som en ganske kul skrekkfilm. Den har absolutt noe for seg og den er også mer skrudd til enn originalen og prøver å foredle den. Likevel trekker jeg noe i at den blir for lik, utenom slutten. Brutaliteten er dog absolutt på plass og får dette til å skinne i tillegg til at James McAvoy gjør en svært solid og viktig rolle i filmen. Hadde det ikke vært for den rolleprestasjonen, ville nok dette falt mer sammen. Men alt i alt er dette grei underholdning og en større anbefaling om det enten er lenge siden du har sett 2022-filmen eller ikke har sett den i det hele tatt. Jeg koste meg stort sett og følte også litt ubehag, slik en psykologisk skrekkthriller skal gi. I og med at de to filmene har forskjellig slutt, så er det rom for å se begge, selv om den danske filmen har et ekstra gir og er kunstnerisk overlegen remaken.