---

Ingress:

En byfamilie på tre møter en annen familie på tre mens de er på ferie i Italia, og får raskt etter en invitasjon til å komme til familien på landet en av de påfølgende helgene etter at de har kommet seg hjem igjen. Dette er i utgangspunktet uproblematisk og fin gest, men etter hvert som de er på plass på landet begynner en uhyggelig, ekkel stemning å bre seg. Er det kun for å ha en koselig helg sammen at byfamilien er på plass på landet? Eller er det en baktanke bak det hele?

Anmeldelse:

Med overlegg velger jeg å ikke fortelle altfor mye om filmen i innledningen, med den enkle grunnen av at dette er en film som bør ses (som jeg personlig mener også gjelder samtlige andre filmer) uten å vite eller ha sett noe på forhånd. Det er også en remake av en dansk film med samme navn, så det er fullt mulig at du allerede har sett den slik den var ment å være uten å være vaske med Hollywood-såpe. Den danske filmen er faktisk stødig og god nok til å stå på egne ben, men det tar ikke fra denne remaken at den også er en saftig, velspilt og veldreid thriller som trykker på mange av de rette knappene i samme åndedrag som «Get Out». Man skjønner at noe er galt ganske raskt, men avsløringen av det lar vente på seg og bygges opp på en utmerket og stilfull måte.

Det er det relativt ukjente regissør-navnet James Watkins som står bak filmen og har gjort sine små justeringer på det danske manuset i tillegg. Han har stødig kontroll på den ekle stemningen og viser at terror på det mer mentale planet er noe han har god greie på. I filmer som «The Woman in Black» og «Eden Lake» har han allerede bevist at han takler grøsser og thriller rimelig godt, og han står støtt i den underliggende terroren som syder under overflaten på tilsynelatende helt vanlige mennesker. Jeg liker også hvordan han ofte trykker inn knappen som får varsellampene til å blinke, for så å tone det ned og få meg som ser filmen til å tenke at kanskje det er mitt sinn som spiller meg et puss.

«Speak No Evil» er en film som ikke lar meg gå og gruble over dens mening eller metaforer. Den sitter likevel litt i meg om hvor grensen går for å stole på et menneske og hva som er personlig overtråkk og intimsone for min del. Denne filmen tøyer hele tiden på nettopp det konseptet og leker med det på en ubehagelig og nesten irrasjonell måte. Støtt og stadig tar jeg meg i å tenke at jeg for lengst hadde dratt (eller latt være å komme på besøk) om faresignalene dukker opp såpass ofte som de gjør her. Uansett så er det en gjennomført god og ekkel film som treffer godt på sitt publikum. Dette var absolutt en film for meg og da er det godt å se at den tar vare på meg som ser på og velger å sparre mot meg og mine tanker fra første sekund til den er ferdig. Og sånn til slutt så er det lov å la seg imponere av James McAvoys ("Atonement" og "X-Men: First Class") fremragende og altoppslukende rolle i en film med jevnt over gode prestasjoner foran kamera.

Konklusjon:

Selv om jeg endte opp med å kose meg med denne filmen, så er det vel en ærlig sak å si at selve remaken er av typen unødvendig. For all del, dette er en stødig film og den står godt på egne ben. Men hvor riktig eller viktig det å var å gjøre den om til en Hollywood-film så kort tid etter at den danske originalen var ute på beite, er et spørsmål verdt å stille. «Speak No Evil» i den amerikanske innpakningen er en thriller som er skrudd sammen med iver og fortellerglede, samt noen herlige små sjangergrep som fungerer som gull. Skuespillerne bærer sin del av vekta med bravur, og jeg sitter igjen med en særdeles positiv opplevelse. Likevel så er det noe som mangler, som sammen med den overhengende «faren» om at det tross alt er en remake som var såpass god at den ikke trengte å bli en amerikansk versjon. Dette holder med andre ord til en sterk firer på terningen.