---

Ingress:

Elisabeth er alenemor for Armand, en 6 år gammel gutt som er anklaget for å ha gjort noe lite hyggelig mot sin venn og skolekamerat John. Sistnevnte er sønn av svigerinnen til Elisabeth, og deres vennskap har den siste tiden blitt dårligere og dårligere. Under en samtale med lærer og rektor ved skolen, blir både tålmodighet, historikk, relasjoner og sannheten satt kraftig på prøve. 

Anmeldelse:

Satt til et klisjefullt, gammelt og tradisjonelt skolebygg, entrer Elisabeth timen med helsesøster, lærer og rektor. Sønn Armand har visstnok, igjen, vært ute på fanteri og skoleledelsen forsøker å ta tak i situasjonen. Når også offeret Johns foreldre i Sarah og Anders deltar, går det ikke lenge før uenigheter, uklarheter og diskusjonene blir høylytte. 

Armand er en dramakomedie og regidebuten til Halfdan Ullmann Tøndel, intet mindre enn sønn av Linn Ullman, og dermed barnebarn av Liv Ullmann og Ingmar Bergman. Filmen har høstet svært gode kritikker og mottakelse for lengst, blant annet på filmfestivalen i Cannes i mai hvor Tøndel, som første nordmann, vant prisen for beste debutfilm. 

Altså… Armand er en virkelig særegen filmopplevelse. Den kan en stund minne om Dag Johan Haugeruds fabelaktige Barn (2019) som også handlet om en gruppe voksne som forsøker å finne ut av hva som har skjedd mellom barna deres, ved en skole.

Men der slutter nok også mye av likheten. Tøndels film er langt til nåtid, men ser, føles og oppleves nærmest som å være fra 70-tallet, dette blant annet grunnet kornete, grå, fargeduse og dempede bilder, satt til en skole som virkelig også har sett bedre dager og ikke føles en dag mer moderne enn nettopp 70/80-tallet. Ta også Tøndels særs saktegående tempo og fortellerteknikk på toppen, ja så skriker dette “god” gammeldags norsk filmtradisjon. I hvert fall langt inn i filmen.

Det hjelper heller ikke på at helsesøsteren på skolen er skrevet og spilt som en vandrende norsk pedagogisk klisjé, i all sin hjelpeløse smånevrotiske, dvaske og overpedagogiske fremtoning. Rektor Jarle, spilt av Øystein Røger, er tilsvarende nærmest like tullete dvask og handlingslammet.

Misforstå rett - det er mye humor i disse karakterene og manus, men en side av dette irriterer litt også, særlig i filmens første del. For alt går veeeeldig sakte og omstendig for seg, både i dialog, menneskelig oppførsel og reaksjoner. Det er urealistisk lange pauser i dialogen, noe det er vanskelig å forstå hvorfor er gjort slik. Følelsen av film blir slik nettopp så påfallende, at man føler man ikke ser på noe reelt, men altså noe kunstig og tilgjort. 

Det vil si… det er et stort unntak her, og det heter Renate Reinsve. For altså… den eneste karakteren det lenge er litt friskt tak i her, er Elisabeth, ei dame som fremstår både litt mystisk, utvetydig og muligens spekulerende (over)dramatisk, slik også eksvenninnen Sarah forsøker å påpeke til skoleledelsen, gang på gang.

Reinsve spiller på hele registeret igjennom denne filmen, og får vist spennet i seg som skuespiller på imponerende vis. En helt konkret scene vil gå inn i Norges- og muligens også verdenshistorien som tidenes latterscene i en dramafilm! Det er komplett umulig å skjønne hvordan hun har fått denne scenen til, og det slår oss underveis hvor smittende både latter, og emosjoner er, fra film og til publikum. 

Under samtalene mellom foreldrene og skoleledelsen, åpnes og utløses noe i dem alle, og ting eskalerer. Underveis foretar regissør Tøndel også flere kunstneriske og friske grep innen lyd, lys, digresjonsscener, som nærmest gir noe drømmeaktig over det hele. Ikke alt av dette føles å funke eller gi særlig avkastning, og følelsen av “nyutdannet kunstfilmstudent” blir etter hvert såpass påfallende, at filmen faller litt for egne grep.

Handlingen spinner rundt oss voksnes måte å tolke, reagere og behandle kritikk på, ikke minst når det er snakk om barna våre. Sånn sett speiler disse voksnes tidvis barnslige og lite konstruktive væremåte barna deres fullt ut. Til tross for en noe teatralsk, sær og selvhøytidelig regi her og der, suges vi seere underveis godt inn i dramaet, mye takket være sterkt skuespill og flere minneverdige enkeltscener. Armand innbyr med andre ord til høy tankevirksomhet, innlevelse og emosjoner underveis, og regissør Tøndel oppviser i god grad kvaliteter som regissør det virkelig blir spennende å følge videre. 

(Foto/Copyright: Norsk Filmdistribusjon)