---

Ingress:

Alt tar plass i år 2000. Vampyrjegeren Van Helsing er antikvitetshandler, og nede i sin kjeller og hvelv oppbevarer han samlergjenstander, blant annet en forseglet eldgammel kiste med levningene av Dracula i seg. Ved et uhell for verden, bryter en gjeng kriminelle seg inn i hvelvet og vekker Dracula. Han kommer seg ut av det ugjennomtrengelige hvelvet som han har vært fanget i i lang tid. Da er Dracula sulten på å skape terror og erobre verden. Den eneste som kan stoppe ham er Van Helsing, som prøver å finne ut av hemmeligheten rundt Draculas udødelighet…

Anmeldelse:

Det første jeg legger merke til er at Wes Craven, som er en gammel og respektert skrekkfilmpioner, presenterer Dracula 2000. For meg gir det en stor entusiasme og forventninger om en kul, harcore film. Det er flere referanser til andre Draculaverk og selv forfatteren Bram Stroker, som skrev Dracula, blir nevnt i filmen. Dette skulle være et forsøk på å gjøre Dracula hipp og ny i samme åndedrag og med sterk inspirasjon fra trendsetterne The Matrix-filmene og Blade-filmene.

I starten får vi den vanlige stemningen fra Draculafilmer med seilskip til havs og kapper og vogn med hester med klakkende hestesko i gatene. Deretter snører ting seg inn rundt Van Helsing og da skjønner vi raskt at vi er i Dracula-land. Denne gangen prøver filmskaperne å gjøre en ny greie på bakgrunnshistorien. Dracula stammer i Dracula 2000 fra Judas Iscariot, som forråte og solgte Jesus for 30 sølvmynter til de som ønsket å dømme ham. Det skal igjen forklare hvorfor Dracula og andre i hans nære krets blir såret av sølv og kors.

Jeg liker filmer fra sen 1990-tall og begynnelsen på 2000-tallet. Det var da jeg begynte å konsumere film for alvor. Og selv om dette er en film som ikke skiller seg ut i mengden og mest blir sett på som en grå og trist Dracula-filmatisering, så er det noe som tiltaler meg med filmen likevel. Det er noe med måten filmen er laget på. Jeg får en veldig gjennomsiktig affære, en film jeg sikkert kunne funnet på å se på kino, men som er like lett glemt som sett av de fleste og var nok med på å vise hvordan en lettvekterkalkunfilm kunne se ut på kino den gangen.

Dette er tiden rett etter Blade prøvde å redefinere vampyrfilmen. Dracula 2000 er ikke særlig lekkert pakket inn. Det er lite farger i filmen og ting føles litt blass og mørkt, men likevel gir filmen veldig 2000 preg på alt i både uttrykk, atmosfære, lydeffekter og til musikk. Kostymer og klesstil er veldig milleniumspregde med skinnfrakker. Det er teknologitiden med litt inspirasjon fra skjermer og Matrix-terminaler og musikken er litt hakkete datapreget. Dette prøver å være friskt og inn i tiden, men føles svært utdatert i dag.

Regien er ved Patrick Lussier som er mannen bak oppfølgerfilmer som Prophecy 3, White Noice 2, My Bloody Valentine-remaken, Drive Angry med Nicholas Cage og TV-seriene Skrik fra 2016 og The Purge fra 2019. Lussier har laget en mørk film med lite entusiasme i seg. Dette er dystert og sterilt med lite følelser av noe slag. I tittelrollen finner vi ingen ringere enn Gerard Butler. Han spiller en Dracula som forsøker å være oversexy og direkte forførerisk. Christopher Plummer spiller en mer traust og en del eldre Van Helsing.

Konklusjon
Det er mange kalde gufs i filmen med mye røyk og konstant mørke. Det blir en noe blod og gore, men ikke så mye grøsserstemning som jeg hadde håpet på. Gerard Butler lokket meg litt på plakaten, men klarer ikke å prege rollen og ser mer latterlig ut enn skremmende med sine rare vampyrtenner. Det at rollen skal være så sexfiksert er også noe rart og kunstig. Med andre ord er dette en mislykket Dracula-filmatisering, men en film som fint kan sees på samme måten som en del andre b-filmer.

For min del var dette grei underholdning, uten å skape det største engasjementet. Jeg har sett dette før i andre variasjoner og innholdet mangler litt særpreg. Er det Dracula du vil se? Da ville jeg heller ha sett en hvilken som helst annen Dracula film, gjerne en eldre og mer klassisk en i så måte. Det gjør det heller ikke bedre av at manuset knapt nok inneholder handling å skrive hjem om og en mengde rollefigurer som føles som pappfigurer. Det er rett og slett lite å gripe fatt i rundt filmen og dette får et utrolig b-filmaktig preg uten den store spenningen. Alt er helt opp i dagen og det er lite eller ingen mystikk eller stemning å spore i filmen. Likevel vil jeg se oppfølgerne som ikke kom på kino, for å sjekke om de er like platte og se hvor filmskaperne tar dette videre.