---

Ingress:

To jenter er nysgjerrige på noe som befinner seg i skogen før de så blir borte i tre dager på mystisk vis. Når de dukker opp i en låve et lite stykke unna fra der de forsvant, blir en stor leteaksjon avsluttet og begge jentene finner veien tilbake til sine foreldre. Men når de vel er hjemme så finner foreldrene ut at noe har skjedd med dem. Begge jentene viser seg å være besatte og trenger umiddelbar hjelp om de skal kunne reddes, og redningen ligger i en femti år gammel sak hvor en mor ble endret for alltid etter demonen som tok bolig i datteren hennes...

Anmeldelse:

Det var en unison hymne over skrekkfilmenes arena da David Gordon Green (regissøren bak filmer som «Pineapple Express» og den undervurderte filmen «Joe») laget den første av de tre nye Halloween-filmene i 2018. Endelig skulle det lages en ny film om Michael Myers hvor den som laget filmen gjorde det av kjærlighet til materialet og alt så ut til å klaffe. Så kom film nummer to og tre, som fikk litt lavere totalscore hos de aller fleste, men det virket likevel som om at denne nye trilogien var godkjent. Noe den for så vidt var i mine øyne, selv om jeg slet litt med hvor den tredje, «Halloween Ends», endte opp med å ta historien. Uansett... David Gordon Green var også brått mannen som skulle gi nytt liv til en ny film i Exorcist-universet, noe som gjorde at ganske mange i hvert fall var spent på hvordan kom til å utarte seg.

Men så viser det seg kanskje det at det ikke alltid er nok å ha et hjerte for prosjektet og en klar visjon for hvordan filmen skal være. Innimellom er bare ikke manus spennende nok og selv om «Halloween» anno 1978 er en av tidenes beste filmer, så klarte David Gordon Green å videreføre tråden på meget habilt vis gjennom sin versjon anno 2018. I dette tilfellet så er også den første Exorcist-filmen et mesterverk, så jeg må si at jeg er bittelitt skuffet over at det ikke sitter bedre når samme mann forsøker seg i dette territoriet. Når det er sagt, så synes jeg at denne filmen har en fin tilnærming til ettermælet fra den første filmen – samtidig som at den lirker inn gode elementer som gjør at den føles frisk og ny.

Dessverre så synes jeg verken historien eller rollefigurene (ei heller skuespillerne som innehar de forskjellige rollene) sitter godt nok. Jeg synes også filmen mangler litt på atmosfære og følelsen av at storhet. I bunn og grunn så synes jeg denne filmen er litt mye av det samme som jeg har sett de fleste andre eksorsisme-filmer av nyere dato, og det er egentlig et faretegn med tanke på hvor mange av de som ikke har holdt mål – både isolert sett og målt opp mot storheten «The Exorcist» fra 1973. Det beste med en film som dette er at den befester posisjonen til den 51 år gamle mesterlige filmen fra regissør William Friedkin som en av de aller, ALLER beste skrekkfilmene noensinne.

Konklusjon:

Det kan godt hende at det er litt dumt at denne filmen ser så frisk og ny ut. Jeg tror faktisk at litt av sjarmen ved en film som dette forsvinner litt når det ser litt for pent og klart ut. Jeg så ikke filmen på 4K-format og det er jeg faktisk glad for denne gangen. Den ser jo likevel ganske så pen ut om man tenker hvordan skrekkfilmene så ut da de først kom på 70-tallet, men det er ikke filmens glatte utseende som gjør at dette går skeis. Filmen har for mange holdepunkter som ikke fungerer og dermed blir «The Exorcist: Believer» en skuffende ny innføring i filmserien. Terningkast to.