---

Ingress:

Sydney Prescott (Neve Campbell) har flyttet bort fra Woodsboro og begynt et nytt liv på skole i en annen by, men når filmen om det som skjedde i Woodsboro går på kino og noen blir drept på en kinovisning begynner alarmklokkene å kime. Er Ghostface tilbake? Og hvem kan det være som har motiv til å begå drap med maska på denne gang?

Anmeldelse:

Resultatet av oppfølgeren til «Scream» ble en film som ikke ble veldig godt mottatt, ei heller har fått opparbeidet ryktet sitt gjennom årenes løp. Men når jeg nå ser filmen for første gang på flere år, så legger jeg merke til at den faktisk er omtrent den oppfølgeren jeg kunne forventet fra en slik sjanger. Og det som gjør at den fungerer sånn passe ålreit, er uten tvil at regissør Wes Craven (mannen bak «The Hills Have Eyes» og «A Nightmare on Elm Street») vet en ting eller to om denne sjangeren som ikke alle andre har full greie på, og som med den første filmen så har han vevd inn parodi-trekk og gjør det hele såpass meta at jeg elsker det har han fått til med denne oppfølgeren.

Dessverre så sitter ikke historien like godt denne gangen. Det virker helt klart som om filmen har kommet som et hasteprosjekt siden den første fimen gjorde det så enormt bra, men er det en kar som har relativt god kontroll på hvordan en film som dette både bygger videre på universet som den første filmen setter OG hvordan han kan utvikle den til å ha samme røde tråd, så er det Wes Craven. Alt det som gjorde den første spennende er formidlet videre i denne filmen, alt det som gjorde at den første fungerte som en parodi er også med her (videreutviklet til å passe inn for en oppfølger), samt at han også gjør noen grep som gjør at historien kan skimte med noen vendinger og uventede små detaljtriks. Det er i det hele tatt en ganske så fornøyelig oppfølger, selv om den også sliter litt med å komme ut av skyggen av til sin forgjenger.

Og det er nok her jeg finner filmens største feil; at den rett og slett kom ut litt for raskt etter at «Scream» hadde gått sin seiersgang på kinoer over hele verden. Litt mer pusterom hadde virkelig gjort at denne filmen hadde fått litt mer oppsving og pirret nysgjerrigheten min enda mer, og det blir enda mer synlig om man velger å se Scream-filmene etter hverandre på en eller strømmetjeneste nå om dagen. Da ser man virkelig behovet for et større pusterom og filmene glir nesten i hverandre som lange TV-serieepisoder.

Skuespillerne gjør for så vidt ikke de store feilene og glir sømløst inn i Scream-universet enten de er nye eller kjenninger fra forrige film. Store deler av vekten fordeles i retning av Neve Campbell (kjent fra «Party of Five» og «Scream») og Courtney Cox (uhyre kjent fra «Friends» og «Scream»)– noe som er fin viderføring av den kjemien og den dynamikken som var mellom dem sist gang vi traff dem under like uheldige omstendigheter.

Konklusjon:

Nei, det er nok ikke referansespekteret for en 4K-utgivelse som ligger og lurer i bakgrunnen av denne skrekk-oppfølgeren fra 1997, men den sliter litt i forhold til sin eminente forgjenger. Det er likevel nok av kjøtt på benet til at jeg elsker hva Wes Craven har gjort i opptil flere små tråder som nøstes opp og som forklarer både skrekkoppfølgere som fenomen og som forklarer denne filmens posisjon. «Scream 2» er en tidvis underholdende og velfungerende film som plasserer seg et stykke bak den første filmen, men som likevel viser at den har sitt plass. Hadde de valgt å la Scream-gloen ligge og ulme et par år til før denne oppfølgeren kom, så tror jeg at den hadde smelt enda høyere og bedre. Terningkastet blir likevel en (uhyre) svak firer.