PRISCILLA er regissør Sofia Coppola sin story om Priscilla og hennes møte med Elvis, og deres skjebne videre. Det har vært mye kontroverser om denne filmen, da den etter sigende skulle portrettere Elvis som et slags "rovdyr", der stakkars Priscilla var den lille, søte jentungen han jaktet på, og hvordan han styrte livet hennes i de kommende årene. Nå har jo Priscilla både skrevet bok om sin historie, og det ble laget en TV-film for mange år siden, så denne historien er jo fortalt noen ganger før. Merk også at dette er Priscilla sin historie, og hennes og Elvis` datter, Lisa Marie, ble fly forbanna etter at hun hadde lest manuset, og sa at den Elvis dem portretterte i filmen, ikke i det hele tatt var som den Elvis hun kjente som sin far i hvert fall, og hun kom til å snakke ut offentlig i mot filmen når den var klar. Så døde jo Lisa Marie bare noen måneder senere da, så hun fikk jo ikke sett det ferdige resulatet... Det kunne vært interessant og sett hva hun hadde sagt om filmen, når den først var ferdig.

Elvis Presley Enterprises nektet også produksjonen å bruke av Elvis sin musikk, så Coppola måtte bruke alternativ musikk. Det er dermed ingen "ekte" Elvis-framførelser i denne filmen.

Jeg synes den første del av filmen utspiller seg ganske bra. Vi får sett hvordan Elvis og Priscilla møtes i Tyskland, der Elvis avtjener sin verneplikt. Deretter flytter jo Priscilla til Graceland, og ja - hun er jo ung og forelsket, sikkert ganske naiv, og i det hele tatt, overhodet ikke klar for å leve sammen med en kar som er "større enn selve livet". Jeg kan ikke forestille meg hvordan det skulle ha vært og måttet leve med en person som er helt avsondret fra den virkelige verden, der man ikke kan gå ut på gata uten og få drøssevis av skrikende fans etter seg, der man må bo i en slags "boble-verden", med innleide kamerater, og hvor man har et enormt ansvar, ikke bare for seg selv og sin egen karriere, men alle de som var rundt han. Presset som Elvis levde med var helt vanvittig, og jeg tror ingen kan fatte det. Det kommer heller ikke altfor godt frem i denne filmen. Vi ser tendenser til det her og der, der han er deprimert eller på "nedtur", men vi får aldri sett årsakene til det, eller bli kjent med den virkelige Elvis her.

Etter hvert så stopper filmen liksom litt opp, det blir en del repetisjoner på de samme tingene, og vi som kjenner historien, ser jo også at deler av det som foregår i filmen, ikke er tidsmessig korrekt i forhold til virkeligheten. Priscilla forlot jo Elvis til fordel for karate-treneren Mike Stone, men det kommer lite fram i filmen her. Vi får et par scener med Mike Stone, men det er lite/ingenting som tyder på noen romanse mellom han og Priscilla i filmen, og hun sier også at hun ikke forlater Elvis til fordel for en annen mann, men til fordel for sitt eget liv, men det burde vel vært litt mer utdypet at også Mike Stone var innblandet her....

Når det er sagt, jeg kan jo på sett og vis forstå Priscilla også. Å leve sitt liv i skyggen av Elvis kan ikke ha vært lett. Man kan ikke utfolde seg selv på noe som helst slags vis, og det vil bli vanskelig å i det hele tatt bli kjent med seg selv, spesielt med tanke på at Priscilla var veldig ung når dette foregikk også.

Elvis måtte jo leve sitt liv og med folk sine forventninger til han, enten det var filmer, og etter hvert, hundrevis av konserter. Damer overalt, et enormt press om alltid å prestere musikalsk, være til tjeneste for fansen, gjøre som "Obersten" sier (manageren) osv. Priscilla følte nok hun ble "borte" i alt dette der, og det er ikke vanskelig å skjønne.

Det måtte jo gå som det gikk, med skilsmisse til slutt. Priscilla gikk lei av å bare sitte hjemme og vente på at Elvis skulle dukke opp (etter konserter, filminnspillinger osv.). Ensomhet og mangel på selvutvikling gjorde nok at dette ekteskapet raknet. Men når det er sagt, Elvis var nok oppriktig glad i ho, og etter skillsmissen, så raknet Elvis` liv også, og han var død bare noen år senere. En tragisk skjebne, og det er vanskelig og se at det kunne ha gått noe annerledes.

Uansett, filmens hovedroller, Cailee Spaeny (som Priscilla) og Jacob Elordi (som Elvis), gjør så godt dem kan. Det er kanskje litt mangel på kjemi dem i mellom, men dem spiller allikevel bra. Jeg hadde fryktet at skuespillet skulle bli enda mer keitete og vondt å se på, men det funker faktisk ganske bra. Filmen viser absolutt Elvis sine mørke sider, slik som da Priscilla mener det var, og uansett hva som skjedde og ikke skjedde i den virkelige verden, Elvis var bare et menneske han også, ikke en ufeilbarlig Gud. Alle gjør vi feil og bommerter, og det gjorde jo han også, uten at han skal "halshogges" av den grunn.

Totalt sett så var filmen helt grei den. Ikke forvent det helt store her, men samtidig så ble ikke Elvis SÅ demonisert som jeg hadde trodd på forhånd heller (ut i fra hva jeg hørte om filmen). Det er episoder der han "klikker", det er jevnt over mye pillemisbruk osv., men samtidig er det ikke så mye "nytt" vi får her, mesteparten har vi hørt om før, og det er historisk kjente saker, som også er presentert i Priscilla sin bok og TV-serie tidligere.

Filmen slutter kanskje litt overraskende kjapt, og de siste 20 minuttene virker litt "rushet" egentlig. Det kan virke som om dem ikke helt visste hvordan dem skulle avslutte filmen, så det er en litt lettvint avslutning vi får presentert her. Men uansett, jeg gir filmen en score på 6,5/10. Helt grei film med andre ord, selv om den har noen mangler.