---

Terningkast:


Ingress:

Elliott og Ridley er på en far-datter tur og på vei til et villmarkretreat da de uheldigvis kjører på intet annet enn en enhjørning! I stedet for å dumpe den skadde skapningen, tar de den med til eieren av retreatet - en velstående direktør i et stort legemiddelfirma. Når enhjørningen viser seg å ikke være helt død likevel, starter et mareritt av en dag, inneholdende overnaturlige helbredende egenskaper, uventede vendinger, og et totalt kaos!

Anmeldelse:

I dette som kan omtales som en fabel-aktig eventyrsatire, har førstegangsregissør Alex Scharfman bakt sammen et salig kaos av humor, spenning og monsterskrekk. 

Ikke at enhjørninger finnes, selvsagt, men bare tanken på dette er noe av det som i starten gjør Death of a Unicorn både morsom og fengende, i hvert fall på papiret. Denne mytiske skapningen har liksom ikke florert på film, verken innen fantasy, sci-fi eller annet og måten Scharfman, som også står bak manus her, spinner historien rundt denne magiske enhjørningen, kunne virkelig blitt en heidundrende morsom film. Når han så likevel ikke helt klarer dette, er det av flere årsaker.

I hovedrollene står Jenna Ortega og Paul Rudd som datter og far, en relasjon som har haltet litt etter at moren døde noen år tilbake. I starten er derfor datter Ridley tydelig motvillig med pappa Elliott på rekreasjonstur, og ulikhetene mellom dem skal også skape ytterligere gnisninger underveis.

Kjemien mellom Ortega og Rudd er forsåvidt helt grei, men man kan begynne å bli litt lei av Ortegas typecasting som sur, bitter, molefunken ungdomsjente. Se henne nemlig helt lik i filmene X, Skrik 5+6 og Beetlejuice Beetlejuice. Og snart kommer også sesong to av Wednesday, liksom.

Flere kjente fjes er også med her, som Will Poulter, Richard E. Grant og Téa Leoni. Disse tre hører til denne rike legemiddelfamilien som når de får en levende enhjørning i fanget, ikke klarer å la være med å skulle forske på dens helbredende magiske krefter. Slikt må jo bare gå galt selvsagt, og tematikken rundt rike, velstående mennesker som tråkker i salaten, blir fort en del av satiren her. 

Forsøk på satire i Death of a Unicorn gjelder også i måten man skildrer at naturen, bokstavelig talt, biter tilbake om man kødder med den. Griskhet og grådighet lønner seg selvsagt også sjeldent, noe samtlige her får erfare etterhvert.

Men noe av problemet er at historien spriker i alle retninger. Narrativet føles rotete, oppstykket og treffer sjeldent annet enn i små doser. Humoren lander sjeldent helhjertet, og spenningen er… tja, ganske så tam egentlig.

Etter hvert utvikler Death of a Unicorn seg til å bli en monsterfilm á la Jurassic Park og liknende, hvor vi får en svært varierende bruk av CGI som irriterer kraftig. Man skulle i det minste tro at man fikk orden på det visuelle her, før man ga seg i kast med en slik film, men CGIen er altså tidvis påtagende og irriterende dårlig. 

Death of a Unicorn er til slutt en film man så veldig gjerne skulle ønsket var mye bedre og kjekkere, men som roter det til for seg selv. Den klarer liksom ikke å bestemme seg for om den vil være en satirisk komedie, eller en skrekkelig fantasyhistorie, men ender opp med å bli dvask på begge deler. Dette er synd, for tematikken rundt enhjørninger er som nevnt egentlig skikkelig innbydende, frisk og “nyskapende”. Se for all del denne filmen, bare justér ned forventningene betraktelig, så kan den alltids konsumeres en sen fredagskveld, om du ikke har bedre å gjøre. 

(Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon)