---

Terningkast:


Ingress:

Etter at studenten Stefanie lenge har blitt plaget av voldsomme og tilbakevendende mareritt, søker hun hjelp hos sin egen familie for å bryte syklusen. Innsikten og gravingen i familiehistorikken byr imidlertid på nye sjokk og avsløringer, noe som kan gjøre det enda vanskeligere å unngå det vi alle en dag skal møte, nemlig døden.

Anmeldelse:

Final Destination er filmserien som begynte tilbake i 2000 og som med årets tilskudd teller seks i antall. Kvaliteten derimot kan ikke sies å akkurat ha økt i takt med filmantallet. 

Handlingen går altså i all hovedsak ut på at enkelte mennesker forsøker å lure og rømme fra døden. Stefanie merker etter hvert at familien hennes har klart å utsette døden langt flere år enn det som var tiltenkt, og følgende må hun forsøke å finne en måte å enten ytterligere lure den på, eller… hva om hun faktisk dør, for så å bli gjenopplivet igjen? Vil hun da endelig bli kvitt “mannen med ljåen”?

Premisset med at det daglig skjer banale, groteske og helt uventede dødsfall her på jorden er grunnlinjen som filmen forsøker å gjøre underholdning av. Ordtak og fenomener som “Liten tue kan velte stort lass”, "Skjebnens ironi” eller “Sommerfugleffekten” er alle variasjoner over konsepter som handler om kausale forhold for oss mennesker, og hvor skjørt og kort livet kan være.

Og vi har også sett mye av det samme i andre filmserier som Saw (fantasifulle måter å dø på, mest mulig grotesk), It Follows (hvor man forsøker å rømme fra sykdom og den sikre død), eller Escape Room (utspekulerte feller man må løse for å overleve), med flere. Kinoaktuelle Until Dawn er også en beslektet film med liknende tematikk, dessverre også av liknende lavmål og kvalitet som spenningsfilm. 

Final Destination Bloodlines er en type film som føles som en lekeplass for uambisiøse produsenter og regissører. Det er en form for svært lat filmskapning som ikke har noe som helst med filmmagi å gjøre, men heller lukter profittjag og fjortis-nivå, lang vei.

Aller minst er dette en god spenningsfilm. Det å oppnå sterk og medrivende spenning på film handler grunnleggende sett om et par helt ufravikelige faktorer, som troverdig historie (selv innen sci-fi og overnaturlige filmer), relaterbare, sjarmerende og/eller spennende karakterer, og at spenningen oppleves genuin og ekte. 

Final Destination Bloodlines tryner allerede i den lange og voldsomme åpningsscenen. Det som åpenbart er en kraftig CGI-drevet scene foregår under åpningen av et høyt tårn, med heis på utsiden og restaurant på toppen. Utsikten er upåklagelig, inkludert med et gjennomsiktig dansegulv i glass, ved siden av en bar. Hvilken turistmagnet! Men selvsagt også, grunnet denne filmserien - hvilken dødsfelle! Som dere kanskje skjønner - det er ingen som egentlig er oppe i et slikt gedigent og ekte tårn under innspillingen - dette er 100% greenscreen-innspilt, og den sårt tiltrengte illusjonen brytes derfor allerede i første bilderamme. 

Det er en slik form for kunstige, datagenererte og hjelpeløst fantasiløse scener som generelt gjør mye amerikansk underholdningsfilm så crappy. Og det er dette som gjør Final Destination-filmene spesielt så crappy. Hadde man i det minste brukt litt mer troverdige settinger, locations og praktiske kulisser, ja så hadde spenningen og ting blitt mer realistisk og relaterbart allerede dér. 

Det kan være lett å tenke og hevde at - “jammen dette skal da bare være tull, tøys og gøy, skal det ikke?”. Problemet med denne tilnærmingen er at filmen ikke blir noe bedre, eller underholdende av den grunn, snarere tvert imot - den får et enda mer provoserende lag av irritasjon over seg hvor man føler seg kraftig fordummet i kinosalen.

Filmen byr heldigvis på små innslag av sort humor som treffer innimellom, blant annet rundt skadefryd overfor uspiselige karakterer. Man skulle bare ønske at også resten av dødsfallene, karakterene og hele historien engasjerte mer. Det blir rett og slett for mye dølt og streit her til å gjøre inntrykk, i havet av mer underholdende liknende filmer. 

Final Destination Bloodlines er rett og slett en skikkelig cringe og camp-klein amerikansk overfladisk film som føles å være laget for verdens mest ukritiske mennesker. Man må gjerne like slikt altså, men personlig engasjerer filmen meg svært lite. Dette er en filmfranchise som selv burde avgått med døden og funnet sin endelig destinasjon for lenge siden. Er det noe filmen lærer oss på veien, foruten å forsøke å gi oss noia og se etter dødsfeller over alt, så er det derfor å se enda mer opp for dårlig, overfladisk, amerikansk film. Sånn sett - takk for advarselen, si. 

(Foto/Copyright: Warner Bros. Discovery)