---

Terningkast:


Ingress:

Etter at de var barndomsvenner har ikke Ingrid (spilt av Julianne Moore) og Martha (spilt av Tilda Swinton) hatt kontakt på mange år. Men når Ingrid tilfeldigvis møter en felles venn som sier at Martha ligger alvorlig syk på sykehus, tar Ingrid turen for å støtte vennen sin. Turen til sykehuset er ikke akkurat oppløftende og snart kommer beskjeden om at Martha er nær ved å dø grunnet kreftsykdommen, og det er da Martha stiller et spørsmål som ville satt ut et hvert menneske og satt dem i et etisk dilemma.

Anmeldelse:

Jeg vet at Pedro Almodóvar (mannen bak filmer som «Talk to Her» og «Pain and Glory») er en anerkjent regissør som svært mange har et godt forhold til. Personlig så har jeg ikke blitt like bitt av den samme basillen og synes ofte at filmene hans er over middels, men sjeldent mer. Da jeg satt meg ned med «The Room Next Door» var jeg solgt fra første scene. Det er noe helt særegent som gir meg følelsen av å se en film, men likevel ikke, som gjør at jeg nyter hver replikk og hvert bilde i dette kammerspillet hvor to personer spilles opp mot hverandre på en helt fabelaktig måte. Historien er også en omveltende faktor som gjør at en film som virker lett og sindig i starten virkelig får bensin på bålet og leverer en andre- og tredjeakt som setter dype spor i meg.

Det skal sies at Almodóvar blir godt hjlupet av to ringrever i skuespiller-gamet. I filmens to hovedroller finner vi de svært dyktige skuespillerne Julianne Moore («Still Alice» og «Children of Men») og Tilda Swinton («The Chronicles of Narnia: The Lion, the Witch and the Wardrobe” og «Doctor Strange») som spiller fletta av rollene sine på en såpass subtil måte at det bare er å ta av seg hatten. Samspillet dem i mellom utvikler seg for meg til å bli et slags kammerspill gjennom alle aktene og vokser i intensitet og karakterutvikling på en naturlig og sterk måte. At de blir støttet litt på veien av selveste John Turturro («The Big Lebowski» og «The Night of») gjør såklart ingenting, da dette bidrar til at tyngden på skuespillerfronten blir enormt tilfredstillende og det virker ikke som at regissør Almodóvar har etterlatt noe til tilfeldighetene.

Det er noe statisk over hvordan filmen, og problemstillingen som presenteres, fremstår. Det kommer litt bardust på når det først kommer frem, men måten den henger over skuldrene til både meg som ser på og de involverte er mesterlig gjort. For selv om nettopp problemstillingen er statisk og flere av scenene fremstår statiske (gjerne gjennom dialogsparring), så er det hvordan rollefigurene forholder seg, utvikler seg og vokser på dette når de først står i det som fremstår som det eminente med hvordan Almodóvar forteller historien.

«The Room Next Door» er likevel en litt smal film som på mange måter ikke kommer til å nå ut til det store publikummet den fortjener, men jeg har et håp om at den får den anerkjennelsen den fortjener.

Konklusjon:

Lite holder meg egentlig igjen fra å gi denne full score. Kall det gjerne små detaljer eller at den lille prikken over i-en ikke inntreffer, men det er bare akkurat ikke nok til å pushe den over den magiske grensen til å bli den perfekte dramafilmen. Alt ligger til rette for en helt magisk filmopplevelse, og jeg mener at Almodóvar er på sitt beste, av det jeg har sett fra ham, med denne filmen. Jeg gir en uhyre sterk femmer på terningen til «The Room Next Door».