---

Terningkast:


Ingress:

På en økonomihøyskole møter vi på Margaret som under pandemien sliter med både tilværelsen, det å finne mening og struktur i hverdagen, samt å samle folk til et teambuildingsmøte. Der pandemiens restriksjoner hindrer folkene i å møtes i fysiske rom, der vil Margaret likevel at man skal møtes og komme nærmere naturen, og ikke minst hverandre. Samtidig forsøker skolens studenter å snike seg til opphold på området, gjerne på kveldstid, og med alternative undervisningsmetoder. 

Anmeldelse:

Dette, som vanskelig kan betegnes som noe annet enn et menneske- og pandemiportrett, er regissert av Mariken Halle. Tilbake i 2020 leverte hun et interessant prosjekt i Vi er her nå, en slags snodig blanding av fiksjon og kunst-film, bare gjort i dokumentarformat og stil. Det samme må sies om hennes nyeste Morgendagens helter - en type film som er såpass utflytende, uklar og alternativ i stil og form, at man som seer blir satt i en krevende posisjon. Dette oppleves både bra og fascinerende utfordrende, men etter hvert også frustrerende og irriterende retningsløst.

Filmens første del tar altså for seg en slags hovedkarakter i Margaret som vi følger ved denne økonomihøgskolen, samtidig som kamera og lyd vekselvis også fanger opp andre mennesker rundt henne og andre steder. Alt foregår altså under pandemien, hvor restriksjoner og hindringer fører til utallige utfordringer i alt fra logistikk, hygienetiltak, kohortdefinisjoner, fysiske møter versus Zoom-møter, og så videre. 

Kameraet, og dermed oss seere, blir som et observerende øye her og hvor vi observerer, mer enn å nødvendigvis føle at vi deltar i det som utspiller seg. Noe av det umiddelbart imponerende man registrerer her, er at dialog og replikker føles svært realistiske og lite tilgjorte, trolig delvis grunnet improvisasjon, men hvor dette like fullt gir en spennende seeropplevelse. Følelsen av dokumentar blir da også slik ekstra sterk.

En annen ting er at lydarbeidet føles svært godt gjennomført. Her fanger mikrofonene gjerne opp flere samtaler samtidig, men uten at det oppleves rotete eller som støy. Dette er imponerende gjort, og hjelper oss til å få et overblikk over flere karakterer og hendelser samtidig.

Som observatør sitter man og småhumrer over hvordan historien skildrer hvor slitsomt, nytt og utfordrende det var under pandemien å skulle forsøke å finne fotfeste i diverse frustrerende situasjoner. Den speiler også oss mennesker på mange utrolig fascinerende måter. Dette føler jeg Halle med filmen klarer å skildre veldig godt, både i “manus”/dialogene, samt i hvor egosentriske, famlende, usikre og tidvis også stokk dumme vi oppførte oss på den tiden. 

Satiren og det vittige i Morgendagens helter er med andre ord noe av dette portrettets beste side, og man skulle ønske at filmen forble slik, helt ut.

I stedet velger Halle å la siste drøye halvtime bli til noe enda mer særegent, svevende og vanskelig tilnærmelig. I det som jeg oppfatter er et samarbeidsprosjekt med Radio Vake, en (ekte/fiktiv?) mindfullness-gruppe som Margaret og andre deltar i. Kanskje finner hun større mening i dette, enn å forsøke å samle folk til et produktivt teambuildingsmøte? Ikke vet jeg, men jeg tolker det slik.

Problemet blir at denne siste halvtimen drar sånn ut og strekker vår tålmodighet såpass ytterligere, at man føler historien når et veldig tydelig “kill your darlings-punkt” i filmen. Her skulle man gjerne sett at regissør Halle satte ned foten og i det minste kortet slutten kraftig ned. Underveis oppstår nemlig en usikkerhet i oss rundt hvorvidt filmskaperens egen selvinnsikt rundt det å forstå sitt publikum og dermed, ironisk nok, oss mennesker, er helt på topp.

For, hadde Morgendagens helter bare nøyd seg med det satiriske, vittige og interessante perspektivet og tilnærmingen, ville den fått desto større kraft. I stedet flyter den ut og over i et (over)sært landskap som jeg tror de færreste klarer, eller vil, bli med inn i, noe som dessverre også svekker filmens helhet. Når dette er sagt, har Halle en svært distinkt stemme som jeg håper hun fortsetter med å utforske. Ikke minst føler vi som ser på at vi selv også intellektuelt og sanselig blir utfordret på en måte norsk film sjeldent gjør. Og dét er en stor egenverdi.

(Foto/Copyright: Filmbyrået Jack)