---

Terningkast:


Ingress:

Den enslige og slitne opprørsrevolusjonæren Bob lever sammen med sin 16 år gamle datter Willa da fortiden en dag plutselig innhenter dem begge. En gammel fiende dukker opp, samtidig som Willa forsvinner, og Bob må i en tåke av rus og paranoia forsøke å finne henne igjen.

Anmeldelse:

Regissør Paul Thomas Anderson står bak flere tunge og monumentale filmer, som Boogie Nights (1997), Magnolia (1999) og There Will Be Blood (2007). One Battle After Another er (også) en film som vil bli stående høyt oppe på hans filmografi, mye takket være minnerike og knallsterke skuespillerprestasjoner. 

I hovedrollen som Bob står Leonardo DiCaprio. Vi blir først kjent med Bob igjennom en innledende del hvor vi 16 år før hovedhandlingen får se ham og hans gravide kjæreste Perfidia mens de driver aktiv motstandskamp. Sammen med en opprørsvirksomhet som kaller seg for French75, utfører de aksjoner og terror mot både stats- og finansdominerende instanser da det en dag går galt. Perfidia blir tatt av den eksentriske obersten Steven J. Lockjaw, spilt av Sean Penn.

Så hopper vi 16 år frem i tid, hvor Bob og Perfidias datter Willa forsøker å leve livet sitt så godt hun kan, uten sin mor, og med en paranoid far som alltid tar forholdsregler grunnet sin temmelig ville fortid.  

One battle after another tilhører glatt kategorien “tung, lang mastodont-mannefilm, gjort på en kul måte”, en type film hvor likheter til Tarantino, Scorsese og Cohen-brødrene florerer. Underveis går også mange tanker til årets Ari Aster-film Eddington.

Her er typetegninger fra diverse miljøer som virkelig står seg ut. Spesielt må DiCaprios innsats nevnes i en, forsåvidt “kjent” type karakter til ham å være, som den paranoide, slitne og stressede alenefaren Bob. Datteren Willa spilles for øvrig også veldig bra av Chase Infiniti. 

Den som imidlertid virkelig stjeler showet her er Sean Penn i rollen som oberst Lockjaw, en kar som det kan være vanskelig å beskrive, men som heller bør oppleves. Penn spiller hårfint på grensen til totalt overdrevet camp-aktig denne splitter pine galne egosentriske obersten, med store likheter til Sylvester Stallone i fysikk, ansikt og mimikk.

Diverse andre kostelige og hysterisk egosentriske mannsmiljøer tegnes også underveis, som det lukkede og rasistiske “Withe Power”-miljøet som oberst Lockjaw desperat ønsker å bli tatt opp i, til tross for at han tenner enormt på fargede kvinner. Dette er sider ved historien som virkelig hever filmens humor og underholdningsverdi godt opp. 

Men, når dette er sagt… Jeg selv kjenner jeg har veldig vanskelig for å “koble meg på” her. One battle after another er en slik type film man virkelig ser med distansert blikk, og som derfor også blir veldig... film.

Overdrivelser og karikerte typetegninger fjerner troverdigheten og realismen i fiksjonen, og man kan bare bli så som så engasjert i selve karakterene. Man føler ikke stort for dem, like mye som man sant nok ler av dem. Her er nemlig en god dose mørk humor, en type grep som heldigvis gjør en film som dette hakket mindre selvhøytidelig. 

For også Anderson, som en god håndfull andre mannlige regissører, sliter åpenbart med å drepe sine darlings, samt lider under vanskeligheter med å effektivisere filmspråket sitt flere steder. Også har vi ikke minst det klassiske Anderson-grepet med å musikklegge 90 prosent av filmene sine da… Dette grepet skaper tidvis en innsugende effekt ved at overganger og koblinger av enkeltscener bindes mer sammen. Dette kan være kult eksempelvis for å bygge opp en langsom spenningskurve, samt det å altså veve narrativet sammen.

Andre steder igjen er det så irriterende at man får lyst til å rope ut i kinosalen om noen kan skyte pianisten som klimprer og forstyrrer både i bakgrunnen, og til og med tidvis også over dialogen.  

Til slutt er det Penns krysning mellom en psykopatisk superskurk og en overmacho klisjémilitær som sitter igjen på netthinnen. Ikke bli overrasket om dette gir ham en Oscar-nominasjon. Historien har for øvrig åpenbare brodder og stikk mot både segregeringspolitikk, stat og styresett, ukultur og moral, men slikt oppleves aldri som å være historiens hovedanliggende. For selv om One battle after another virkelig glitrer til i enkeltscener og karakterer, klarer den ikke å overbevise meg om at den har så veldig mye tungtveiende på hjertet. Ikke sånn egentlig. Da blir den for meg langt klarere i sin agenda om å mest underholde med sin utstrakte bruk av action, tull og fjas, i hele to timer og førti minutter. Underveis får man også nesten gnagsår i ørene av all musikken. Du vet… kjenner og liker du din P.T. Anderson, ja så vet du på en måte hva du går til. Samtidig er det også fascinerende nok umulig å forutse hva en Anderson-film vil by på, og det er dette som gjør filmen så bra og uforutsigbar. 

(Foto/Copyright: Warner Bros. Discovery)