( + )

Vi følger 12 år gamle Mina, som bor med moren, Anne Berit, og faren, Ove. Mina er begynt i syvende klasse sammen med bestekameraten Markus. Hun blir dog forelsket i dansestjerna E.D. WIN som begynner på skolen hennes. Han skal starte dansecrew på skolen hennes for å konkurrere i en stor konkurranse kalt ‘The Mjøsa Challenge’. Mina kan ikke danse, men begynner å øve på privaten, og vil ha hjelp av mormoren hennes som danser på Chat Noir i sin ungdom. Instruktør for dansecrewet blir eksdanseren Shaan. Auditionen går ikke bra for Mina, men hun kommer med på Crewet likevel. Videre står dansen i fokus for Mina og hun begynner å glemme bestekameraten sin. Hun går virkelig all in for å ikke skuffe E.D. WIN som blir hennes nye dansepartner…

Rollefiguren Mina er en stor sjarmklump som du sympatiserer veldig mye med. E.D. WIN har et stort ego og det merker virkelig når han blir teamet opp med Mina og sier at han ikke kan danse med henne, fordi hun ikke eier talent. Det går sterkt inn på Mina, men så sier Edwin unnskyld og da blir det liv i dansingen igjen. Likevel er det en lang vei for Mina å gå. Edwin er heller ikke så sympatisk av seg videre og sier hun må spise mindre. Med andre ord tar filmen opp kroppspress, vennskap og forelskelse. Filmen har noen mørke partier med mobbing og at hovedpersonen sårt må endre seg for å passe inn. Men på vei inn i endringen, mister hun seg selv og mister grepet om vennskapet med sin bestevenn.

Det er litt av et kult cast for filmen. Liv Elvira Kippersund Larsson spiller veldig overbevisende i hovedrollen. Hun gir mye av seg selv og viser seg som en god danser. Av de mer etablerte rollene finner vi skuespillere som Cengiz Al som rettferdig dansecrewinstruktør, Anne Marit Jacobsen som mormor, Anders Baasmo som far og Andrea Bræin Hovig som mor. De voksne gjør gode roller og bakker opp rundt barna. Sturla Harbitz spiller bestevennen til Mina med stor glød. Som Edwin spiller Viljar Knutsen Bjaadal en passe egosentrert kjekkasrolle.

Regissør Aurora Gossé har erfaring med barnefilm fra før av og har laget to Karsten og Petra-filmer. Gossé klarer å lande filmen greit. Dancing Queen har mye energi, dansing og sjarme, men mangler kanskje litt estetikk og bedre foto for å få dette til virkelig å skinne. Manuset begynner litt kult og får frem gode konflikter, men så glir dette over i den uungåelige ‘sportsfilmen’ med litt for simpelt utfall. Men fortellerteknikken er dog velkjent og er passe velsmurt til en slik film å være. Det er også en del danseglede i filmen og sammen med tematikken og alt som følger med av problemer og forventninger som det er til 12-åringer som vokser opp i Norge er det lett å kjenne seg igjen i.

Konklusjon
Dette er en fin film for barn og ungdom. Dansen står i sentrum og filmen setter fokus på flere viktige temaer og problemstillinger rundt det å være ung. Selv om filmen ikke lyser mot deg med farger og estetikk, så har filmen likevel mye sjarme og kulhet som smitter over på oss som ser på. Jeg vil også tro at filmen vil treffe enda bedre om man er rett i aldersgruppen for filmen, nemlig toppen av barneskolen og tidlig ungdomsskolealder. Hovedrollefiguren Mina er akkurat passe usikker, søt og sjarmfull til å bære filmen. Hun gjør ikke alt rett, men hun har et vesen man blir glad i likevel. Derfor kan jeg anbefale filmen til mange unge, også selv om man ikke er glad i dans.

[ Jeg så filmen gratis på NRKs Nett-TV ]