( - )

Vi følger tenåringsvennene Mia og Jade, samt Jades lillebror Riley. En tilsynelatende uskyldig lek oppstår i det vennegjengen samles og bringer med seg en balsamert hånd. Når de griper hånden og sier ‘Talk to me’, bringer det dem i kontakt med de døde og de får døde sjeler inn i kroppen sin. Dette som begynner som et spennende og sprøtt opplegg, utvikler seg til en kamp på liv og død, der de mister kontrollen over sine kropper og de døde tar mer og mer bolig i dem. Velkommen til lek med spirituelle krefter som går helt galt…

Filmen åpner med et brak med en 'fucka' gutt som ender opp med å ta selvmord med å borre en dolk inn i hodet sitt ved svømmebassenget. Da skjønner vi at noe voldsomt er i gjerdet. Videre får vi se at leken med den balsamerte hånden går som en farsott på sosiale medier. Det er noe alle ungdommer vil prøve. De har noen viktige regler også og det er at kontakten de har med de døde må brytes før det har gått 90 sekunder, ellers kan det få mer varige konsekvenser. Med andre ord handler dette om å påkalle de døde, som er et konsept som har vært utforsket mye, men likevel klarer filmen å gjøre det på en ny og skrekkmessig spennende og creepy oppskrift.

Talk to me er en slow burner av en skrekkfilm som beveger seg litt i dramaskitet til tider, men som glimter til med toppskrekk når den først slår til og slutten er mer skrekk og thrillerpreget. Når det kommer til scenen med hånden blir dette ganske så spooky. Vi ser at det skjer mye uforklarlig. Stemningen er til å ta å føle på når hun snakker til hånden og slipper noe inn. Hånden får ungdommene til å oppleve de sykeste ting, i det mørke hjørnet. Ungdommene synes det er gøy i starten, men så stiler moroa når konsekvensene kommer av det de leker med. Konseptet blir godt utnyttet, selv om det kunne vært mer skrekk i filmen.

Regien blir levert av tvillingbrødrene Danny og Michael Philippou som også har skrevet manuset til filmen. De viser seg som svært potente filmskapere og leverer en potent debutfilm med gode rollefigurer, svært stemningsskapende og har mørk skrekk i seg. Jeg har fra før sett Bring Her Back på kino og elsket den. Derfor gledet jeg meg stort til denne første filmen av det Australske filmskaperbrødreparet.

Jeg ser også måten filmskaperne bygger opp skrekken på, er gjort litt på samme måten som i Bring Her Back. De lager troverdig skrekk innenfor sitt eget univers i begge de nevnte filmene. Det er også et veldig freaky lydbilde i filmen som er med på befeste skrekken som kommer snikende til tider og slår ut i full blomst foran kamera med strålende foto av Aaron McLisky som også hadde fotoet på Bring Her Back.

Skrekken er av det morbide slaget. Det er mye blod, gørr og skader på kroppen. Talk to me har veldig gode effekter i seg. Dette minner litt tidvis om en Heredatary-lignede film til tider, selv om dette har et helt annet konsept. Filmen bygger bra opp og rett etter starten kommer en kul ‘feel good’-stemningsscene i filmen i bilen akkompagnert av suksesspopsangen Chandelier fra Sia. Og det bygges opp rundt vennskapet mellom rollefigurene i front og hvordan de står sammen når først de døde kommer inn i vår verden.

Konklusjon
Talk to Me føles som en moderne skrekkfilmklassiker med mye kult sminkearbeid, bra foto og mørke effekter som får grøsseren til å skinne. Dette begynner mørkt, men så bygger det seg sakte men sikkert opp igjen. Dette blir mørkere og mørkere etter hvert som vi ser, og konsekvensene av det spirituelle hjørnet er store. Vi får se at tette vennskap blir satt på prøve og dette er en skrekkfilm det er lett å bli glad i for fans av sjangeren. Med filmer som dette håper jeg på flere gode skrekkperler fra regissørbrødreduoen. De virker med denne filmen og Bring Her Back til å være i storform og tar skrekken de lager svært så seriøst. Det gjør at du lett lar deg rive deg med av det de lager. Dette er i alle fall ganske så gjennomført skrekk som jeg lett ruller en forsiktig femmer for.

[ Jeg så filmen på Blu-ray, men den kan også sees gratis på filmoteket eller leies på de fleste streamingleietjenester ]