---

Terningkast:


Ingress:

London, England anno 1840 (sånn cirka i hvert fall). Et skip kommer inn og legger til ved havna hvor en av passasjerene er den noe eksentriske Sweeney Todd (spilt av Johnny Depp). Han går av stede og får seg både et tak over hodet og en jobb som barberer, men noen av gjestene i barberstolen kommer aldri ut av lokalet med livet i behold. Sweeney Todd er kanskje ikke en enkel mann som utøver jobben sin med omhu? Han har kanskje hevn i øynene etter de som voldtok og drepte sin kone?

Anmeldelse:

Det er mange ganger jeg grøsser litt ekstra før jeg ser en film når jeg ser at filmens sjanger er musikal. Av alle filmsjangere så er nok musikaler den sjangeren som sitter dårligst hos meg og som har produsert flest filmoppleveser under gjennomsnittet. Likevel er det noen få unntak som har klart å sjarmere meg, slik som «The Greatest Showman» og til en viss grad den gamle klassikeren «Grease».

«Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street» var en musikal jeg aldri hadde hørt om før regissør Tim Burton (mannen bak filmer som «Sleepy Hollow» og «Beetlejuice») valgte seg ut dette prosjektet – som før øvrig er skapt for Burtons fargepalett og hans auteurtrekk rent visuelt. At han har med seg både Johnny Depp (godt kjent fra Pirates of the Caribbean-filmene og «Donnie Brasco») og Helena Bonham Carter (kjent fra blant annet «Fight Club» og TV-serien «The Crown») gjør at det er mye i denne filmen som gir meg følelsen av å være hjemme i en typisk Burton-film. Depp og Bonham Carter gjør det for så vidt greit nok i sine roller, de. Men jeg synes også det bikker litt over når det brytes ut i sang for full hals over en bedre dialog. Noe som er en selvfølge når det gjelder musikaler, men som gjerne kunne vært tonet ned noen hakk for filmens del.

Dessverre så er ikke dette en av Tim Burtons bedre filmer, og jeg mener hardnakket på at denne filmen ville stått sterkere om det faktisk ikke var en musikal. Materialet er det faktisk ikke noe å si på og jeg synes at historien isolert sett sammen med settingen, skuespillerne og regissøren burde kunne gi bedre utfall enn dette. Visuelt sett er det en stilig affære og en atmosfære som bare oser av herlig stemning. Sammen med lyden – uten musikken tatt i betraktning – er dette en 4K-utgivelse som sparker godt i fra på hjemmekinoen og som utmerker seg mer teknisk enn den gjør som film. Det var for så vidt et helt OK gjensyn å se igjen denne filmen, men jeg merker også at appetitten min for musikaler ikke er blitt større med årene.

 

Konklusjon:

Nja, det er kanskje ikke så mye å si om denne filmen. Filmen er under gjennomsnittet interessant, mens utgivelsens tekniske aspekter er over middels godt nok. Dette er ikke en minneverdig film som jeg helt skjønner hvorfor har fått seg en utgivelse på 4K fremfor utrolig mange andre filmer som hadde fortjent det mer, men det er i hvert fall en oppgradering fra Blu-ray-versjonen. Terningkastet blir en rimelig svak treer totalt sett.