---

Terningkast:


Ingress:

Vi følger balettlæreren Charlotte. En dag møter hun sin svenske halvbror Henrik, som nettopp har flyttet til Oslo. Charlotte har ikke har møtt Henrik før. Både Charlotte og Henrik har forhold hver for seg. De begynner å tilnærme seg hverandre og så begynner dette å utvikle seg til noe mer de ikke har kontroll over…

Anmeldelse:

Filmskaper Anne Sewitsky er en spennende filmskaper som var et fenomen da hun begynte å lage spillefilm. Alle hadde veldig store forhåpninger til hva hun kunne lage og hun viser at hun er god på å formidle følelser på film og har et bra filmspråk. Søskenkjærlighet har alltid vært et stort tabu og i denne filmen leker Anne Sewitsky seg med nettopp det. Det er rart hvordan Sewitsky klarer å gjøre søskenforholdet til en spiselig affære, selv om vi vet at dette er galt. Og det i seg selv er litt imponerende å få til når Sewitsky nærmest beveger seg i det man kan kalle et realt minefelt innenfor hva en film skal omhandle.

Filmen åpner med et bryllup der hovedpersonen er forlover. Hun holder en stotrende tale og ser litt berørt ut av bestevenninnens bryllup. Hun er også kjæreste med broren til bruden og vi får se at hun også jobber som ballettlærer. Og på en ballett-trening kommer halvbroren hennes innom. De finner raskt tonen og erter litt med hverandre, inntil han plutselig kysser henne i et svakt øyeblikk. Det blir starten på noe voldsomt og intenst som hun ikke hadde sett komme. Det som i alle fall er sikkert er at de ikke snakker noe om det problematiske med det nye forholdet deres og dets problematikk. De bare kjører på uten å se seg tilbake.

Castet er meget vellykket sammensatt. I hovedrollene treffer vi Ine Willmann fra Krigsseileren og Simon J. Berger fra Exit. De spiller rollene sine på solid vis. Det gjør at man ikke får avsmak for de to i front som driver med det man kan kalle for ‘forbudt kjærlighet’. De spiller veldig naturlig. Willmann gjør en av sine beste roller og klarer virkelig å formidle den usikkerheten i rollefiguren sin. I andre roller treffer vi andre kjente norske skuespillerfjes som Anneke von der Lippe, Terje Strømdahl, Oddgeir Thune og Silje Storstein.

Det at ikke rollefigurene ikke snakker om at det de gjør er galt, gjør dette mer spiselig, men det er også meget rart at de ikke virker å vie det problematiske en eneste tanke. Men til tross for at filmen prøver å ‘normalisere’ den seksuelle søskenkjærligheten, så får jeg ikke noen godfølelse av å oppleve det jeg er med på. Med andre ord blir jeg ikke grepet av filmen, men anerkjenner at den prøver å fri til meg. Synes også at filmen beveger seg noe på overflaten og går ikke særlig dypt ned i materie. Filmen stiller mange spørsmål, men du får ikke mange svar, selv ikke på hvorfor de to halvsøsknene tiltrekkes av hverandre.

Konklusjon
Dette var en merkelig filmopplevelse. En film som ikke klarer å røre meg, men som lykkes langt på vei i det den forsøker seg på. Det er mye følelser i filmen, men det stopper også der. Det er også en god del sexscener i filmen og de er dampende hete, men
du får en bitter bismak av dem likevel. Filmatisk er filmen meget godt laget i både foto og fortellerteknikk. Kameraet og fotoet følger rollefigurene tett og intimt, selv om vi ikke føler vi kommer så tett innpå rollefigurene i filmen som du ønsker.

Vi får ikke vite så mye om rollefigurene og alt skildres mer på overflaten i denne filmleken av Anne Sewitsky. Det er ingen av rollefigurene som virker å snakke med hverandre. Derimot er filmen mer som skapt til å diskuteres etter den er sett. Det kunstneriske er dog på plass og Sewitsky gjør mye rett, men dette er ikke særlig allment, stort eller ‘publikumsvennlig’. Jeg ruller en firer på terningen for en film som ikke klarer helt å fenge meg slik jeg ønsker, men som udiskutabelt gjør mye riktig filmatisk og kunstnerisk. Slutten er dog noe av det som sitter best med filmen.

[ Jeg Så filmen med abonnement på TV2 Play ]