Vi følger en far som tar seg av sine to sønner etter at kona hans brått og uventet er blitt revet bort fra dem. Da sitter far igjen med alt ansvaret og en utrolig sorg hengende over seg. Det gjør ting ikke bedre av at en kråke kommer seg inn i huset, og begynner å hjemsøke hodet til faren. Han får da andre ting å okkupere hjernen med i det en mystisk kråkemann begynner å ta kontroll over livet hans…

Filmen er basert på boken ‘Grief Is the Thing with Feathers’ av den engelske forfatteren Max Porter, og filmen hadde sin premiere på Sundance-festivalen i 2025. The Thing With Feathers er en film regissert av Dylan Southern og prøver å sjonglere mye, selv om den handler om fint lite. Den forsøker å være en poetisk sorgfilm, der den sorte kråkemannen symboliserer sorgen.

The Thing With Feathers prøver også å snike inn litt horror i blandingen, uten at den klarer å lykkes særlig med det. Og når den skumleste scenen er når noen banker på døren og spør etter melk, uten at han åpner, så er det ikke rart at dette ikke lykkes helt. Kråken er heller ikke skummel i filmen og er mer sørgelig enn skrekkelig. I tillegg er alle skrekkmomentene superforsiktige, og heller mer milde enn forstyrrende. Dette er nok heller mer som et psykologisk drama å regne.

Det er også et dramamoment i filmen, som egentlig er hovedsjanger i filmen, men filmen lider av at den ikke har noe spennende handling og at faren i front for filmen lider av en stor psykose i all sorgprosessen og ser for seg en sort og altoppslukende kråkemann. Mye av det vi ser i filmen foregår med andre ord bare i hodet på hovedpersonen. For min del hadde dette vært mye kulere om vi som seere hadde blitt tatt med på denne reisen og at vi trodde mer på kråkemannen som en seriøs karakter i filmen vi også og ikke bare blir en flue på veggen i et psykosehode.

Kråken og effektene er godt laget, men kråkefiguren er ikke interessant nok i seg selv til å kjøre filmen alene. Det hjelper også på at Benedict Cumberbatch spiller utrolig overbevisende og sterkt som en pappa i sorg for tapet av sin store kjærlighet og den tryggheten som holdt hele livet sammen for ham. Likevel er ikke dette nok til å redde filmen opp fra middelmådigheten. Filmen har flere lag, men den klarer ikke å sjonglere alt på en interessant nok måte. Det gjør at jeg ikke engasjerer meg i filmen, og jeg sitter hele filmen og venter på at dette skal ta av, men så går handlingen ingen nye veier utover i filmen.

Konklusjon
Sorgen er greit skildret og noe du kan kjenne deg igjen i, men når kråkemannen tar all fokus og skygger litt for realitetene, så blir dette traust og lite tiltrekkende. Filmen har mer eller mindre ingen spenning eller fremdrift. Kråkemannen passer heller ikke helt inn i filmen og burde vært bedre inkorporert i plottet på en måte som gjorde rollefiguren mer interessant og samtidig hadde en viktigere og mer sentral rolle i alt. Det gjør at filmen ikke klarer å utmerke seg på noen områder. Den er hverken en god fortelling, ikke en vellykket skrekkfilm, dog heller ikke en god sorgfilm eller dramafilm. Filmen er ellers bra laget og både foto, skuespill og effekter er velgjort. Da er det ekstra kjipt at selve filmfortellingen og fortellergrepene feiler med å underholde.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]