---

Terningkast:


Ingress:
I restene av det som en gang var Nord-Amerika, tvinger nå Panem-nasjonen hvert år sine tolv distrikter til å sende et par tenåringer for å konkurrere i ”The Hunger Games”, også kalt ”Dødslekene”. Disse er delvis en utspekulert form for tv-underholdning for folket, dels en skrekktaktikk fra myndighetene for å holde grepet om makt og innflytelse. Den tv-overførte happeningen sparer ikke på forhåndsdekningen og hypingen av programmet, og når lekene starter vil det hele gå på livet løs for de 24 deltakende ungdommene. De må slåss mot hverandre inntil bare én overlevende står igjen.

Anmeldelse:
”The Hunger Games” er filmatiseringen av Suzanne Collins bestselgende romanserie og er den første av tre filmer. Serien har fått en global tilhengerskare, noe som ikke er rart å forstå etter å ha sett denne første filmen.

Historien har en lang og sterk innledning, fulgt av en første hoveddel hvor vi blir presentert for hovedstaden Capitol og folket i landet Panem. Her åpenbarer dette fargerike og visuelt snasne miljøet seg og universet vokser mer og mer når vi blir sugd inn i noe vi fort forstår er stort!

Dødslekene er som en ekstrem blanding av Big Brother, Robinsonekspedisjonen og liknende reality-serier. Det er som en variant av virkelighetens gladiatorkamper i et enormt Colosseum, hvor folket ble underholdt med mennesker som må kjempe for livet. Brutalt og moralsk jævlig ja, men det er da slik vi mennesker er! Her blir altså bare én stående igjen i live, noe som er temmelig brutalt for en barne- og ungdomsserie å være. Her er faktisk det direkte fokuset på å overleve i sentrum, mens det i liknende bøker og filmer bare er et underliggende tema. Dermed smaker dette mye av en alvorlig parallell til hvilken som helst virkelig krig mellom mennesker, og innledningen kan slik også gi assosiasjoner til blant annet fangeleirene under den 2. verdenskrig.

”The Hunger Games” har fått mye omtale blant annet for denne voldelige tematikken, og aldersgrensen på lave 11 år har fått flere til å sette foreldrekaffen i vrangstrupen. Nå er det flere direkte voldelige konfrontasjoner i filmen, noe som selvsagt er uunngåelig og helt nødvendig, men disse er da også såpass lite visuelt voldsomme at det ikke akkurat spruter blod. Det er likevel sterke scener, spesielt trolig for en 11-åring, men altså da mer historiemessig enn visuelt.

Fjorårets Oscar-nominerte Jennifer Lawrence kunne knapt vært bedre skikket til denne rollen som den sterke Katniss Everdeen. Hun utlyser en blanding av en enorm voksenhet, samtidig som hennes barnlige svakere sider ligger og dirrer under overflaten. Det er troverdig og fjellstøtt skuespill fra henne også denne gang, og det i en rolle som egentlig ikke skiller seg så forferdelig mye fra den hun imponerte med i ”Winter’s Bone”. Hun rett og slett eier bildene og scenene hun gjør og på en rar måte er det som vi ser en 60-år gammel erfaren skuespiller på lerretet, skjønt hun bare er 21 år!

Det er også aldri så lite nyskapende bare det å ha en slik ung kvinnelig hovedrolle i sentrum, noe som selvsagt er et sjakktrekk i forhold til forbilde for fanskaren. Samspillet mellom Lawrence og Josh Hutcherson blir bedre og bedre utover i filmen uten at det blir for klissete, og et godt knippe forskjellige og fargerike bikarakterer fyller opp historien.

I det hele tatt så preges filmen av en sunn, stødig og nøktern hånd hva effekter angår. Her er det ikke overdrevet voldelig, romantisk, eller overforbruk av spesialeffekter og klisjémessige elementer. Vi blir sakte og grundig presentert for hovedkarakterene og spesielt gangen mot selve Dødslekene og denne enorme tv- begivenheten bygges flott og fascinerende opp! Vi får stadig mer og mer å interessere oss for her, samtidig som spenningen bygges opp. Det rike persongalleriet gjør at det føles troverdig og komplisert, ikke overflatisk enkelt, slik som for eksempel i ”Twilight”-universet.

For ja, en kommer ikke utenom at ”The Hunger Games” sammenliknes med store ungdomslitterære filmatiseringer som nevnte ”Twilight” og ikke minst ”Harry Potter”-sagaen. Der førstnevnte serie som sagt er skrikende og frustrerende blodfattig overfladisk på karakter- og historiefronten, blir også faktisk Potter-universet mye mer kaldt og overforenklet i sammenlikning med denne nye franchisen. Det er blant annet den realistiske tilnærmingen, samt koblingen til dagens virkelige verden som gjør dette til noe mer interessant enn bare ren underholdning fra Hollywood. Slik sett kan dette være en fantastisk film- og tema-opplevelse til diskusjon for skoler og blant ungdom.

”The Hunger Games” er like mye stor filmkos for oss voksne som for ungdommen. Man kan selvsagt fristes til å pirke på flere detaljer, som blant annet mye veivende kameraføring, lite utforskning av Capitol, med mer. Men, det er noe friskt nytt, dristig kontroversielt og universelt sterkt engasjerende over hele sulamitten her! Det er en type film og univers som må oppleves og ikke kan bedømmes ut ifra for eksempel en lusen trailer. Den veldig modne historien, med sine mange voksne og brutale temaer, tilfører filmen en dybde og vekt som gjør andre fantasy-historier til lettvektere i forhold.

Tidvis gjør det direkte vondt på vegne av karakterene og ting stikker virkelig dypere enn det meste. Det er dessuten enkelt å lese dette universet som en speiling av den vestlige verden og oss menneskers dårlige, griske og vemmelige sider, samtidig som også våre beste sider til slutt veier minst like godt opp for de dårlige. Filmen er kvalitetsmessig underholdende fra ende til slutt, tidvis meget spennende og enkeltscener står knallsterkt frem. ”The Hunger Games” sitter virkelig godt i kroppen etterpå, ja den går rett i fletta, og det er bare å glede seg til neste runde!