( - )

Vi følger tenåringsjenta Kinsley og familien på roadtrip for å binde familien sammen. Målet er å kjøre Kinsley til en kostskole hun skal begynne på. Sammen med mor, far og storebror Luke, drar de innom en campingplass langt ute på landet. Der har gjestene dratt for sesongen og de er alene sammen med tre fremmede ungdommer som terroriserer dem på en hensynsløs måte. Det store spørsmålet er om de kommer til å overleve marerittet, fordi disse ungdommene gir seg aldri…

Dette er oppfølgeren til den velfungerende grøsseren, ‘The Strangers’ fra 2008. Originalfilmen hadde et veldig enkelt premiss og en simpel handling. Akkurat dette gjentar oppfølgeren, uten å komme med noen nye momenter. Det betyr at det igjen er ungdommer som tilfeldig plager og skader familien i front. Hvorfor gjør de det? Joda, fordi de ikke hadde annet å gjøre og liker å skape frykt rundt seg. Med andre ord er det familien i front i kampen om å overleve og sikre familien sin, og morderne på sin side bryr seg ikke om noe annet enn å terrorisere. Morderne er likegyldig til alt og frykter selv ikke for eget liv.

Filmen begynner veldig labert. Det skjer ikke så mye. En jente ringer på døren og denne jenta freaker dem ut. Morderne bærer igjen skumle masker som er nærmest identisk med de morderne gikk med i første film. Med andre ord er dette veldig likt, bortsett fra at vi følger en familie i stedet for et kjærestepar. Det skal også sies at det er en oppbygning i filmen, men den er ikke like lang som den første. Likevel er historien og karakterbyggingen nesten fraværemde i denne filmen i forhold til den første.

The Stangers 2 er regissert av Johannes Roberts, med et manus av Bryan Bertino (Som også skrev 2008-versjonen) og Ben Ketai. Filmskaper Roberts er mest kjent for å ha laget haiskrekk i 47 Meters Down-filmene, men dette føles mer anonymt. Looket på filmen er ganske standard og det er mange veldig mørke scener. Den første filmen er mer thriller og litt skrekk, imens dette beveger seg over i en mer slasherpreget affære. Musikken er veldig slashertung med et ‘score’ som minner en del om musikken i Halloween. Skuespillet er ikke stort å rope hurra for med profiler som har mindre stjernefaktor enn den første filmen. Du får Christina Hendricks (Fra Mad Men og Bad Santa 2), Martin Henderson (Fra The Ring og X) og Lewis Pullman (Fra Top Gun: Maverick), som de mest kjente fjesene.

Den andre filmen er en del mer brutal enn den første, og fungerer mer som en rendyrket slasher og ligner ikke så mye på den første i oppbygning og utførelse. Det betyr at vi får tilbringe mer tid med morderne og vi får se mer terror. For min del skulle jeg gjerne sett mindre til morderne og filmen burde hatt mer mystikk og ting å spille på utover å bare ha brutal mord og terror på menyen. Liker dog at morderne faktisk også får gjennomgå litt motstand de også. Det skaper mer dynamikk, i et et terrorbilde som allerede mangler det meste innen krydder og friskhet. I en av de kuleste sekvensene i filmen spilles: Bonnie Tyler - Total Ecplise of the Heart ved svømmebassenget i litt av en fight.

Konklusjon
Alt i alt feiler dette i å skape engasjement. Dette er ikke en slasherfilm som har så mye å komme med og marerittet er ganske lite spenstig formidlet. Du får dog en egen screamqueen i filmen, men hun har ikke så mye karakter og stjernemateriale i seg. Alt føles litt for supertypisk og det er for mange typiske skrekkfilmklisjeer. Og når heller ikke slutten appellerer og føles alt annet enn kul nok, så bommer dette kraftig på målet. Noen sekvenser er bedre enn andre og det er noen av disse som trekker opp helhetsinntrykket. Storyen er like kjedelig og flat som den er underholdende. Ikke føler jeg at de vi følger i front gjør så mange gode valg. Morderne er litt creepy i starten, men du får se for mye av dem og de klarer ikke å holde skrekktrykket oppe hele veien.

Jeg har sett noen slasherfilmer, og dette lander såvidt litt under midt på treet. Filmen skal ha for at den bruker referanser til både Carpenter og B-film generelt, i både stil og uttrykk. Innimellom sitter stemningen også, og det er noe, men som helhet, mangler dette både skrekkappell og en stor porsjon horrorengasjement. Med andre ord er The Strangers: Prey at Night en slettere oppfølger enn du forventer. Dette tilfører ikke noe til den første filmen. Verken storymessig, skrekkmessig eller kunstnerisk.

[ Jeg leide filmen på Blockbuster på Streaming ]