( - )

Alt begynner med Lambert-Familien som blir hypnotisert for å glemme alle de vonde minnene fra møter med demoner som satte sine dype, skremmende sår i familien. Deretter beveger dette seg 9 år frem i tid. Der begynner Johs sønn, Dalton Lambert, på kunststudier. Etter at Dalton tegner en rød dør i en skoleoppgave, åpner han en forbindelse til eldre fortrengte minner. Han har alltid hatt et godt forhold til faren, men gjennom vonde minner må han ta enda et oppgjør med fortiden, som igjen gjør at de sammen må ‘face’ noen demoner sammen…

Insidious: The Red Door er den femte filmen i Insidious-universet. Igjen får du en demonskrekkfilm servert av selveste Patrick Wilson i sin debut som spillefilmregissør. Han er ‘viden’ kjent for å ha spilt i de to første Insidious-filmene, alle Conjuring-filmene og samt skrekkfilmen Bone Tomahawk fra 2016. Filmskaper, James Wan, bak Insidious, The Conjuring og Saw, er fremdeles med å trekke i trådene som produsent for Insidious: The Red Door, sammen med Leigh Whannell som også denne gangen skriver manuset, som han har gjort til alle filmene. Han får dog noe hjelp til manuset fra medforfatter Scott Teems, som skrev Halloween Kills fra 2021.

Dette er en direkte oppfølger til den andre filmen i Insidious: Chapter 2 fra 2013, og skulle være det siste kapittelet i Insidious-serien, noe som betyr at man får et gjensyn med originalbesetningen igjen. Skuespillerne gjør en grei innsats med Patrick Wilson og Ty Simpkins i front som far og sønn. I tillegg får vi også se skrekksignaturrollefigur Elise Rainier, spilt av Lin Shaye, i en langt mindre rolle enn vanlig, med sine medhjelpere Specs og Tucker. Nå vet vi at dette ikke var den siste filmen likevel, da en ny Insidiouskinofilm har premiere i disse dager.

Insidious - The Red Door er en litt småkaotisk film med mange plott-tråder å følge. Vi får litt av et far-sønn-forhold i filmen som er helt ok interessant, men det er skrekken man ser filmen for, og ikke familierelasjoner. Synes også at det blir litt for mye fokus på å skape et troverdig liv rundt hovedpersonene, heller enn å fokusere på skrekken. Men fortvil ikke, for skrekken kommer mer frem etter hvert, selv om dette tar veien innom en bit roadmovie, litt romantikk, noe collegeliv og et stykke detektivarbeid på veien til vi kommer inn på hovedskrekkegaten.

Det er spennende å nok en gang se en Insidious-film og nok en gang oppleve mer horror i en femte film. Filmen har noen skrekkrelaterte scener i starten av filmen, men så roer dette seg noe mer ned, før det bygges opp igjen mot slutten. Demonene ser skumle nok ut og er utført med proffe effekter og sminkearbeid. Det skaper en fin ramme for skrekkfilmen. I forhold til forrige film, er det mindre mørke scener i filmen, selv om skrekken også serveres med sparsomt med lys.

Likevel får du se mer av det som virkelig er skummelt og det gjør at dette føles som en langt mer spennende horrorblanding. Det er dog en del skrekk-klisjeer som blir servert på løpende bånd, i så måte klarer ikke filmen å gi deg noe særlig nyskapende skrekk, men heller mer av det samme fra det velkjente universet vi kjenner fra de andre filmene. Du får selvsagt også noen jump scare-scener som sitter bra. Selv om lyden er skrudd så høyt at det er den du kvepper mest av.

Konklusjon
Filmen begynner litt seigt, selv om det er interessant nok å treffe igjen våre venner fra film nummer 1 og 2. Den siste timen er det mer liv i filmen og der treffer skrekken langt bedre enn i de to foregående filmene som var veldig midt på treet. Likevel er ikke dette en like sikker vinner som James Wan presterte med regi på de to første filmene i serien. Til det er dette for ujevnt og lite interessant i starten. Det er den siste delen av filmen som får meg veldig engasjert. Der sitter jeg ytterst på stolen og filmen leverer noe skrekk som sitter, for fans som meg.

Det at filmen skal innom så mye før den endelig kommer til skrekken, føles litt for omstendelig, som at filmskaper Patrick Wilson, vil at vi skal være med på en følelsesreise, som ikke i seg selv er sterk nok, selv om alt føles langt bedre på slutten enn i starten. Skrekk-karusellen svinger bedre og bedre utover i filmen og det er mye av grunnen til at dette leverer varene og føles verdt å få med seg. Det er også kult å se 1, 2, 5 i rekkefølge, og så kan man lettere hoppe bukk over 3 og 4, som er mer enkeltstående og svakere skrekkfilmer. Jeg er glad filmen skrekkmessig sitter bedre og ruller derfor en forsiktig firer på terningen i en film som føles litt todelt, først litt slapp, men med en mer skremmende avrunding.

[ Jeg leide filmen på streaming hos Amazon Prime ]