Når man ser filmen i voksen alder, er det lett å oppdage nye nyanser i karakteren. Der jeg tidligere lo av Ellings mange utageringer og nevroser, opplever jeg nå først og fremst sympati og empati, både for ham og menneskene rundt ham. Ikke minst gjelder dette moren hans, som nærmest fortjener en medalje for den tålmodigheten og omsorgen hun viser gjennom alle hans bekymringer, ritualer og eksentriske innfall.

I tillegg har forståelsen av psykisk helse utviklet seg betydelig siden filmen kom ut. Sett med dagens øyne fremstår Elling som en svært sammensatt karakter, preget av usikkerhet, traumer og utfordringer som gjør det vanskelig for ham å fungere i hverdagen. Han viser trekk som kan minne om både tvangspreget atferd og egenskaper som ofte forbindes med autismespekteret. Filmen er ikke opptatt av diagnoser, men nettopp derfor føles karakteren så menneskelig. Man ler fortsatt av situasjonene han havner i, men i langt større grad føler man også med ham.

Det er dessuten umulig å forestille seg noen andre enn Per Christian Ellefsen i rollen som Elling. Han spiller ikke bare karakteren, han er Elling. Det gjelder ikke bare replikkene og væremåten, men også det særegne kroppsspråket. Måten han beveger seg på føles så naturlig at man nesten glemmer hvor krevende en slik fysisk rolleprestasjon faktisk må være. Ellefsen gjør rollen med en troverdighet som er helt avgjørende for at filmen skal fungere.

Filmen byr på mange morsomme øyeblikk, spesielt scenene på stranden, der Elling blir konfrontert med sider ved voksenlivet som de fleste tar for gitt, men som for ham blir både forvirrende, overveldende og komiske. Humoren er ofte situasjonsbasert, men bak latteren ligger det også mye varme. Dette er først og fremst en historie om omsorg, avhengighet og frykten for å måtte klare seg alene når den personen man er aller mest knyttet til, ikke lenger er der.

Mors Elling er kanskje ikke like sterk eller minneverdig som Elling, men den utfyller historien på en fin måte og gir oss en dypere forståelse av en av norsk films mest særpregede karakterer. Selv om den lever litt i skyggen av sin berømte oppfølger, står den godt på egne ben som en varm, morsom og tidvis rørende filmopplevelse.