( - )

Vi skal til bygda Odda i Hardanger. Der blir en amerikansk vandrer ved navn Eric blir bøllet med av en norsk ungdom. Eric gir ham beskjed om å trekke unna, ellers blir han brent. Bøllegutten gir seg ikke og plutselig dør gutten med at vandreren bare så vidt er borti ham. Da blir Eric arrestert og avhørt av norske Christine, får de to en kobling. Amerikanske myndighetspersoner melder også sin interesse og prøver å frakte Eric hjem til USA. Men helikopteret kommer ut for en ulykke som Eric har forårsaket på overnaturlig vis. Det fører Eric i kontakt med Christine igjen og de to prøver å finne årsaken til Erics evner med norsk politi og amerikanske interesser hakk i hel…

Dette er Andre Øvredals fjerde film etter debuten med Trolljegeren i 2010, og siden andre filmer som The Autopsy of Jane Doe og Scary Stories to Tell in the Dark. Torden er dog en samproduksjon mellom Norge, Storbritannia og USA, der alt foregår i Norge og mesteparten av dialogen foregår vekselvis på både norsk og engelsk. Der får Øvredal vist at han kan lage en god film på et lite budsjett. Filmens visuelle effekter er ikke allverdens, men de gjør nytten sin. Likevel er det rammene rundt og all den kule naturen som skaper mesteparten av magien. Filmen har nemlig utrolig mye vill og vakker naturfoto skutt av Roman Osin med dype fjorder og høye fjell som et bakteppe for handlingen. Vi får også stifte bekjentskap med Hardangerbrua i et mektig skue, med store naturkrefter som storm, lyn og torden i sterk tilknytning.

Konseptet for filmen er unektelig litt kult med store krefter i sving. Alt begynner litt forsiktig, men den drar seg mer til utover i handlingen. Dette minner litt om superheltaktig X-Mensk atmosfære og spirit. Mystikken er stor i starten og mye uforklarlig skjer. Denne vandreren ved navn Eric har noen krefter han ikke klarer helt å kontrollere. Alle prøver å finne ut av hva som egentlig foregår. Det er også litt romantikk i luften. I spissen for filmen treffer vi amerikanske Nat Wolff (Kjent fra Paper Towns, The Fault in Our Stars og Stuck in Love) og norske Iben Akerlie. De to spiller solid, men deres forhold seg i mellom smitter ikke over på meg reint emosjonelt. Ellers treffer vi andre norske skuespillere som Per Egil Aske, Arthur Hakalahti og Per Frisch.

Det er ikke alt som blir forklart og det er noen logiske brister, men så spørs det om man bryr seg om slikt i sånn film? Det hele begynner som et psykologisk drama og vris mer og mer over i et action-eventyr. Likevel føles filmen bra forutsigbar og innehar en del klisjeer, men dette glimter mer til mot slutten. Der har Øvredal klart å spare noe av kruttet. Der utfolder filmen seg nærmest som en helnorsk Indiana Jones-aktig film. I dette partiet underholder filmen svært godt og filmen nærmest gnistrer av fortellerglede. Musikken er ganske Hollywoodsk, men filmen ellers har mer norsk vri på det hele. Det gjør at Torden fremstår som en film med stort potensial, men det mangler litt smått i gjennomføringen.

Konklusjon
Andre Øvredal klarer å ro i land filmen på kult vis, og han viser at han er en stor filmskaper. Denne gangen er det ikke skrekken som står i fokus, men heller et mer superheltaktig opplegg. Jeg skal ikke avsløre mer av mystikken og mytologien for deg som skal se filmen. Kult å se at filmen leverer en del magi i forhold til hva filmen hadde å rutte med. Likevel er det ikke helt samme magien som med Trolljegeren, til det er dette noe mer ujevnt, men likevel ikke mindre ambisiøst og storslagent på sitt beste. Filmen begynner som sagt langt mindre vellykket enn den fortsetter. Siste del er også filmens største og mest interessante parti. Det er også nok krutt i filmen til at dette fremstår som en kul produksjon og en litt annerledes film enn jeg hadde forventet av Øvredal.

[ Jeg så filmen med abonnement på HBOMax ]