Dokumentaren følger den norske klatreren Kristin Harila i hennes forsøk på å sette verdensrekord ved å bestige verdens 14 høyeste fjell på rekordtid. Bare tanken på prosjektet fremstår som ren galskap for de fleste av oss, og filmen er da også svært effektiv i å formidle både ambisjonene, risikoen og de enorme fysiske påkjenningene som ligger bak en slik prestasjon.

Selv om Harila naturlig nok står i sentrum, er sherpaen Tenjen «Lama» Sherpa minst like viktig for historien. Til tross for språkbarrierer utvikler de to et nært vennskap basert på tillit, respekt og lojalitet. Nettopp denne relasjonen gir dokumentaren en ekstra dimensjon. Når samspillet mellom mennesker er ekte og ikke resultatet av et manus, oppstår det en nærhet som er vanskelig å gjenskape i fiksjonsfilm.

Filmen byr også på spektakulære naturopplevelser. De majestetiske fjellandskapene er i seg selv verdt kinobilletten, men det er først og fremst følelsen av fare som gjør inntrykk. Flere av sekvensene minner oss om hvor ekstremt og nådeløst dette miljøet faktisk er, og hvor små mennesker kan virke mot naturkreftene.

Det mest interessante grepet kommer imidlertid mot slutten. Når filmen når et punkt som kunne fungert som en naturlig og forløsende avslutning, velger den å fortsette litt lenger. Dermed blir ikke dette bare historien om en rekord, men også om konsekvensene som følger i kjølvannet av en slik prestasjon. Filmen viser at bragden hadde en pris, og at historien om Harila og Lama ikke nødvendigvis sluttet på toppen av det siste fjellet.