Etter suksessen med Iron Man var det naturlig at oppfølgeren måtte tenke større, høyere og mer spektakulært. Iron Man 2 lykkes langt på vei med nettopp det, samtidig som den bygger videre på det som gjorde forgjengeren så vellykket: karakteren Tony Stark.

I sin andre opptreden som Iron Man befester Robert Downey Jr. sin posisjon som en av de mest ikoniske skuespillerne i superheltsjangeren. Om han er den aller største gjennom tidene, er selvsagt åpent for debatt, men det er vanskelig å se for seg noen andre i rollen. Det skyldes ikke bare at han er overbevisende i rustningen, men at han får Tony Stark til å føles som et ekte menneske. Faktisk er det ofte den arrogante, sjarmerende og feilbarlige milliardæren som er mest interessant, ikke superhelten han forvandles til.

Ambisjonene er tydelig skrudd opp denne gangen. Trusselen er større, innsatsen er høyere og actionsekvensene mer omfattende. Samtidig holder filmen beina på bakken ved å la konflikten være knyttet til teknologi, makt og hevn fremfor guder, romvesener eller andre overnaturlige elementer som senere skulle prege Marvel-universet.

Filmen markerer også debuten til Natasha Romanoff, bedre kjent som Black Widow. Scarlett Johansson gjør umiddelbart inntrykk i rollen, og allerede fra hennes første opptreden etableres hun som en karakter man ønsker å se mer av. Hun tilfører filmen både karisma, mystikk og en fysisk tilstedeværelse som gjør at hun skiller seg ut i et allerede sterkt persongalleri.

En annen viktig endring er at Don Cheadle overtar rollen som Rhodey etter Terrence Howard. Filmen velger heldigvis å møte omcastingen med et glimt i øyet, og etter kort tid er det vanskelig å forestille seg andre enn Cheadle i rollen. Dette er tross alt versjonen av Rhodey publikum senere ble kjent med gjennom resten av MCU.

Når actionen først setter inn, nærmer filmen seg til tider et nærmest Transformers-aktig nivå av mekanisk kaos, men uten å tippe over kanten. Regissør Jon Favreau klarer å holde sekvensene oversiktlige og underholdende, samtidig som de gjenspeiler filmens økte ambisjonsnivå. Det er storslått, men fortsatt lekent.

Som skurk gjør Mickey Rourke en minneverdig innsats som Ivan Vanko. Fra første opptreden utstråler han fare, og han føles som en motstander Tony Stark faktisk må ta på alvor. Vanko er kanskje ikke den mest komplekse Marvel-skurken, men Rourkes tilstedeværelse sørger for at han aldri blir uinteressant.

Iron Man 2 leverer først og fremst det man ønsker av en sommerblockbuster. Action, humor, karismatiske rollefigurer og skarp dialog smelter sammen til en underholdende helhet. Den når kanskje ikke helt opp til originalfilmens friskhet og fokus, men den er likevel en svært solid oppfølger som bygger universet på en naturlig måte.

Gjensynsgleden var overraskende stor, og kanskje liker jeg faktisk filmen bedre nå enn da jeg så den sist. Det er ikke Marvel på sitt aller beste, men det er fortsatt et særdeles godt eksempel på hvorfor MCU traff publikum så hardt i sine første år.