Etter den enorme suksessen til The Avengers var det kanskje litt mye å forvente at den neste Marvel-filmen skulle levere den samme følelsen av størrelse og spektakulær underholdning. Iron Man 3 velger da også en annen tilnærming. I stedet for å forsøke å toppe forgjengeren i skala, retter filmen fokuset mot Tony Stark som person.

Ambisjonene er det imidlertid ingenting å si på. Med skuespillere som Guy Pearce og Ben Kingsley på rollelisten er det tydelig at Marvel ønsket å bygge videre på suksessen med kvalitet både foran og bak kamera.

Noe av det mest minneverdige ved filmen er Trevor Slattery-karakteren. Han representerer en type skurk vi ikke hadde sett maken til i Marvel-universet på dette tidspunktet. Grepet er uventet, tidvis absurd og ofte svært morsomt. Humoren er riktignok av den tørre sorten, men den fungerer godt og gir filmen et særpreg som skiller den fra de to foregående Iron Man-filmene.

Som alltid er det likevel Robert Downey Jr. som bærer filmen. Han fortsetter å bevise at Tony Stark er rollen han var født til å spille. Faktisk er noe av filmens største styrke at den bruker så mye tid på Tony og såpass lite på Iron Man. Når rustningen havner i bakgrunnen, får Downey virkelig vist hvorfor karakteren har blitt så populær. Hans sårbarhet, humor og menneskelighet er langt mer interessante enn selve superheltidentiteten.

Samtidig er det her filmens største utfordring ligger. Iron Man 3 ønsker å være mange ting på én gang. Den er en superheltfilm, en slags julefilm, en historie om traumer og PTSD etter hendelsene i The Avengers, samtidig som den utforsker spørsmål knyttet til teknologi, vitenskap og menneskelig forbedring. Hver for seg er disse elementene interessante, men samlet gir de filmen et litt overlesset preg.

Det føles rett og slett som om filmen har for mange baller i luften samtidig. Flere av temaene er spennende, men ingen av dem får helt den plassen de fortjener. Resultatet er en film som stadig er underholdende, men som aldri føles så fokusert eller helhetlig som den kunne ha gjort.

Som den første filmen i Marvels fase 2 er Iron Man 3 også litt overraskende ambisiøs i retningen den velger å ta. Det er i utgangspunktet modig, men jeg savner samtidig noe av fokuset som gjorde de foregående filmene så vellykkede. Den første Iron Man fungerte fordi den lot Tony Stark stå i sentrum og bygget historien rundt karakterutviklingen hans. Iron Man 2 videreutviklet dette med sterk humor, gode rollefigurer og et større, men fortsatt oversiktlig narrativ. Til og med The Avengers, som hadde langt flere karakterer og en betydelig større skala, forsto at samspillet mellom figurene var viktigere enn selve spektakelet. Iron Man 3 prøver derimot å være mange forskjellige filmer samtidig, og mister derfor litt av fokuset som gjorde de tidligere kapitlene så engasjerende.

Når det er sagt, er dette fortsatt en svært underholdende blockbuster. Actionsekvensene fungerer, humoren sitter stort sett godt, og Robert Downey Jr. er like karismatisk som alltid. Filmen spiller også en viktig rolle i den videre utviklingen av Tony Stark som karakter, noe som gir den større betydning enn man kanskje tenker ved første øyekast.

Iron Man 3 når ikke helt opp til forgjengerne, men den er langt fra noen skuffelse. Den er morsom, vellaget og tidvis svært smart, selv om ambisjonene noen ganger blir litt større enn filmens evne til å samle alt til en sømløs helhet.

Konklusjon: En underholdende og interessant oppfølger som lykkes best når den fokuserer på Tony Stark fremfor Iron Man.