---

Ingress:
Vår selvhevdende, men briljante industrimann og helt i Tony Stark/Iron Man må måle krefter med en fiende med ubegrenset makt denne gang. Starks egen verden blir nemlig ødelagt av fienden og han må legge ut på en opprivende jakt som tester han til det ytterste. Oppfinnsomhet og instinkter er viktigere evner enn noen gang for Iron Man når han i tillegg også må redde sin store kjærlighet og sine nærmeste.

Anmeldelse:
Tony Stark kjemper dessuten sin egen indre kamp, en kamp som har røtter i fortiden, barndommen og i hvem han egentlig er som menneske. Mye av dette er med på å gjøre Stark til en mer menneskelig og flersidig kar og helt enn nærmest samtlige Marvel-helter til sammen.

Selve historien er, enda mer enn i de to foregående filmene, svært innholdsrik, variert og har et høyt tempo, men uten at det oppleves stressende. Svært velfungerende hoved- OG bikarakterer er heller ikke hverdagskost faktisk, så når for eksempel flere skurker på en gang skal konkurrere om oppmerksomheten, ja så er det en fryd å se at de funker godt hver for seg og heller ikke slår hverandre i hjel på veien mot galskapens klimaks.

Robert Downey Jr. sprudler fremdeles som Tony ”Petter Smart” Stark, og selv med litt vel mange slitsomme vittigreplikker er han fremdeles befriende lite gammeldagsmacho, men mer morsomt særegen og snobbete. Hans nå nye samboer i Gwyneth Paltrow som Pepper Potts får virkelig vist frem vaskebrettmagen sin denne gang. I rollen som den svært så farlige og truende ’Mandarin’, for øvrig en tro kopi av Osama bin Landen, viser Ben Kingsleys karakter seg å være rett og slett overraskende morsom og velfungerende, ikke påtatt flaut umorsom eller som en klisjépreget skurk. Humoren for øvrig i filmen varierer, kanskje heldigvis kan man si, så har man slik klart å dekke ulike humortyper og ikke bare kjører på med for eksempel oneliners som ikke funker.

Regiskifte fra Jon Favreau (som laget de to første filmene) til nye Shane Black, har ikke hatt noen ting å si denne gang, snarere mer i positiv retning. Regissør Black synes nemlig å ha stålkontroll på både balansen mellom rolige emosjonelle og mer actionfylte spektakulære partier, og det blir aldri for mye av verken det ene eller det andre i typiske slitsomme opphopninger. Det tar en god stund før det slås på stortromma i ”Iron Man 3”, men når det først skjer så er det så lekkert spektakulært at man storkoser seg. Et massivt sluttoppgjør er også mesterlig audiovisuelt gjort, og selve historien er i seg selv overraskende og spesiell, for det skjer nemlig store forandringer i livet til Tony Stark innen det hele tar slutt.

”Iron Man 3” har blitt en knall bra og stødig underholdningsbombe av bedre sort. En treerfilm i en filmfranchise pleier sjeldent å overgå eneren og toeren, men denne gang klarer både action, effekter, tempo og underholdningsbalanse i filmen å trekke det hele opp. Med et velfungerende og morsomt rollegalleri, samt heidundrende effektarbeid blir filmen aldri kjedelig. Den massive rulleteksten med blant annet en special effects-stab bestående av hundrevis av navn, vitner om hvor mye arbeid som er lagt ned i en slik film. Denne gang synes dette meget godt!

PS: sitt igjen til rulleteksten er over, så får du en bonusscene.