Predestination starter forholdsvis nøkternt. Filmen etablerer raskt et univers der tidsreiser brukes som et verktøy for å forhindre kriminalitet før den skjer, men den gir ikke bort mer enn nødvendig. Deretter flyttes handlingen til en bar i New York i 1970, hvor en bartender innleder en samtale med en mystisk gjest som velger å fortelle sin livshistorie.

Det mest imponerende er at denne delen av filmen er engasjerende nok i seg selv. Dynamikken mellom bartenderen og gjesten er fascinerende, og historien som gradvis brettes ut er så interessant at jeg nærmest glemmer at jeg egentlig ser en film om tidsreiser. Hadde filmen kun handlet om disse to karakterene og samtalen deres, ville den fortsatt vært verdt å følge.

Men så begynner brikkene å falle på plass.

Når tidsreiseelementene for alvor tar over historien, og filmen begynner å hoppe mellom ulike tidsperioder, utvikler Predestination seg til noe langt mer komplekst. Paradokser bygges oppå paradokser, nye sammenhenger avdekkes, og identiteten til karakterene blir gradvis avslørt på måter jeg aldri så komme.

Hver gang jeg trodde jeg hadde gjennomskuet hvor filmen var på vei, kom det en ny vending som tvang meg til å revurdere alt jeg nettopp hadde sett. Det er den typen film som aktivt utfordrer publikum, og som belønner dem som følger nøye med. Frustrasjonen man kjenner underveis er av den gode sorten, fordi den springer ut av at filmen nekter å ta den enkle veien.

Det som gjør prestasjonen enda mer imponerende, er hvor beskjedent prosjektet egentlig er. Sammenlignet med mange andre science fiction-filmer er Predestination en overraskende liten produksjon. Likevel demonstrerer den til fulle at et stort budsjett ikke er noen garanti for kvalitet. Her er det manuset, idéene og karakterene som står i sentrum. Filmen bruker ressursene sine klokt og får langt mer ut av dem enn mange produksjoner med betydelig større økonomiske muskler.

Skuespillet fortjener også mye av æren. Ethan Hawke leverer en sterk og kontrollert hovedrolleprestasjon, men det er Sarah Snook som virkelig imponerer. Rollen hennes krever enormt mye, både følelsesmessig og dramatisk, og hun håndterer utfordringene på en måte som gjør hele historien troverdig, uansett hvor absurd den etter hvert blir.

Predestination er smart skrevet, spennende, utfordrende og full av idéer som fortsetter å spinne rundt i hodet lenge etter at filmen er ferdig. Den respekterer publikums intelligens og nekter å forklare alt med teskje. Den typen filmer blir stadig sjeldnere.

Som fan av tidsreisesjangeren trodde jeg ikke det var mange nye favoritter igjen å oppdage. Predestination beviste at jeg tok feil.

Konklusjon: En av de mest intelligente og tankevekkende tidsreisefilmene som er laget, med et manus som konstant holder publikum på tå hev og skuespill som løfter materialet ytterligere.