Hvis du fant ut at vi ikke var alene. Hvis noen beviste det for deg, ville det skremt deg?

Det er nesten litt vemodig å se en ny Steven Spielberg-film og sitte igjen med følelsen av at man egentlig ikke bryr seg særlig om hva som skjer.

For på papiret har Disclosure Day svært mye som burde fungere. Steven Spielberg tilbake i science fiction-sjangeren. En historie om utenomjordisk liv, hemmeligheter og spørsmålet om hva som egentlig ville skjedd dersom menneskeheten fikk bevis på at vi ikke er alene i universet. Emily Blunt i hovedrollen, sammen med blant andre Josh O’Connor, Colin Firth, Eve Hewson og Colman Domingo. Og ikke minst David Koepp som manusforfatter – en mann Spielberg har samarbeidet med flere ganger tidligere.

Likevel er Disclosure Day en skuffelse.

Ikke fordi filmen er dårlig laget. Tvert imot. Den er visuelt imponerende, skuespillerne gjør en god jobb og spesialeffektene holder høy klasse. Problemet er ganske enkelt at filmen er overraskende kjedelig. Og når man snakker om en Spielberg-film om utenomjordisk liv, er det et ganske alvorlig problem.

Premisset er egentlig akkurat den typen science fiction jeg liker: Hva ville skjedd dersom menneskeheten plutselig fikk håndfaste bevis på at vi ikke er alene? Ikke en merkelig observasjon på himmelen, men bevis.Det er et fantastisk utgangspunkt for en film. For da trenger historien egentlig ikke engang å handle om romvesener som kommer for å ødelegge jorden. Den kan handle om menneskene.

Spielberg burde være en av de aller beste regissørene til å fortelle dem.Dette er tross alt mannen bak Close Encounters of the Third Kind og E.T. the Extra-Terrestrial. Filmer som ikke bare handlet om utenomjordiske vesener, men om menneskets fascinasjon, frykt og undring overfor det ukjente.

Disclosure Day forsøker å gjøre noe annet. Den blander science fiction med konspirasjonsthriller og drama, og det er i utgangspunktet et interessant valg. Problemet er at filmen bruker altfor lang tid på å komme frem til det interessante.

Disclosure Day har en spilletid på rundt 2 timer og 25 minutter. Det er ikke nødvendigvis for langt, en lang film kan være fantastisk dersom historien trenger tiden. Her føles det imidlertid som om filmen kunne vært betydelig kortere – eller at den burde brukt de ekstra minuttene til å fortelle mye mer.

Det største problemet er tempoet. Filmen etablerer stadig nye mysterier. Vi får nye opplysninger, nye spørsmål og nye hint om at noe stort er i ferd med å skje. Men svært lenge føles det som om historien står på stedet hvil.

Man venter, og venter, og venter litt til.

Etter hvert begynner man å lure på når filmen egentlig skal komme i gang. Det er forskjell på langsom historiefortelling og stillestående historiefortelling. En god thriller kan bruke lang tid på å bygge opp et mysterium, men da må publikum hele tiden føle at man kommer nærmere en løsning. I Disclosure Day føles det ofte som om man bare får enda et spørsmål før det forrige er blitt ordentlig interessant.

Jeg merket etter hvert at jeg sluttet å være spesielt opptatt av hva som skulle skje. Ikke fordi premisset var uinteressant, men fordi filmen hadde brukt så lang tid på å komme videre at jeg rett og slett hadde mistet interessen. Filmen handler om den største oppdagelsen menneskeheten noensinne kunne gjort, og likevel satt jeg og ventet på at noe skulle skje.

Heldigvis har filmen et svært godt ensemble. Emily Blunt er spesielt god i hovedrollen. Hun klarer å gi karakteren en troverdig blanding av nysgjerrighet, forvirring, frykt og besluttsomhet. Når filmen først gir henne noe ordentlig å spille på, viser hun hvorfor hun er en av Hollywoods sterkeste skuespillere. Josh O’Connor fungerer også godt, mens Colin Firth tilfører den tyngden man forventer av en skuespiller med hans erfaring. Eve Hewson og Colman Domingo gjør også solide prestasjoner.

Problemet er at manus ikke alltid gir dem nok interessant materiale. Flere av karakterene føles som om de er der for å flytte historien videre, snarere enn fordi filmen virkelig har noe å fortelle om dem. Det blir mange personer og mange tråder, men ikke alltid nok tid til å utvikle dem på en måte som gjør at man blir følelsesmessig investert. Og når filmen først kommer til de store øyeblikkene, skulle man ønske at man hadde fått mer tid sammen med karakterene på forhånd.

Det er også viktig å understreke at Disclosure Day ser fantastisk ut. Det er en stor Hollywood-produksjon, og Spielberg viser at han fortsatt behersker det visuelle filmspråket. Effektene er imponerende og gjennomført. De store scenene fungerer visuelt, og filmen har flere øyeblikk hvor man virkelig får følelsen av at man ser noe stort. Det er aldri noen tvil om at dette er en Spielberg-film - kanskje er det nettopp derfor skuffelsen blir ekstra stor.

Alt ligger til rette - regissøren er der, skuespillerne er der, effektene er der og premisset er der.Men historien mangler den energien som skulle bundet alt sammen. Man kan lage verdens flotteste science fiction-film, men hvis publikum sitter og ser på klokken, hjelper det ikke stort.

Så kommer den siste halvtimen, plutselig skjer det. Filmen begynner å bevege seg. Informasjonen kommer raskere. Mysteriene begynner å få svar. De store ideene filmen har brukt så lang tid på å bygge opp, blir endelig satt i spill. Akkurat da blir filmen faktisk nesten interessant. Det er frustrerende, for her ser man konturene av filmen man hadde håpet å få, men problemet er at alt kommer samtidig.

I filmens siste 30 minutter, så virker det som at man får dårlig tid til å samle opp alle de røde trådene og besvare alle spørsmålene som man allerede har hatt to timer på å nøste opp i.

Nei, for å være Steven Spielberg, så må jeg innrømme at dette ble en "swing and a miss" og en treer på terningen. To og en halv time er altfor langt for noe som føles mer ut som kunne vært en 45 minutters episode i en science fiction TV-serie.

Disclosure Day ble leid på SF Anytime.