På mange måter kunne jeg nesten kopiert store deler av anmeldelsen min av den første Teen Wolf og limt den inn her. Problemet er bare at resultatet er svakere på nesten alle områder. Dette føles som en dårlig kopi av en allerede middelmådig film, og da blir det fort vanskelig å argumentere for hvorfor den egentlig skulle eksistere i utgangspunktet.

Den største utfordringen er naturligvis at Jason Bateman ikke er Michael J. Fox. Det er ikke nødvendigvis ment som kritikk av Bateman, som senere har vist seg å være både en dyktig komiker og en svært solid skuespiller. Men her mangler han den helt spesielle blandingen av sjarm, energi og komisk timing som gjorde at Fox klarte å løfte selv det svakeste materialet i originalen.

Manuset hjelper ham heller ikke særlig.

Filmen forsøker desperat å skape en forbindelse til forgjengeren ved å la Scotts far fungere som en slags mentor- og farsfigur for Todd. Det blir litt merkelig når Todd faktisk har levende foreldre som knapt får noen betydning. Enda merkeligere er det at Todd allerede kjenner til familiens varulvhemmelighet før forvandlingen skjer. Mye av poenget med den første filmen var nettopp oppdagelsen og reaksjonen på det absurde. Her er det nærmest behandlet som en formalitet.

Og så har vi Todd selv.

Når Scott i den første filmen lot seg rive med av populariteten, var han fortsatt mulig å heie på. Todd, derimot, blir i ulveform en såpass usympatisk og irriterende figur at det er vanskelig å investere seg i reisen hans. Han er ikke morsomt arrogant eller sjarmerende selvsentrert. Han er bare ufordragelig. På et tidspunkt begynte jeg nesten å håpe at han skulle tråkke på legoklosser resten av livet.

Svakhetene fra den første filmen er også forsterket her. Humoren treffer sjeldnere, sjarmen er kraftig redusert, og flere sekvenser føles som ren fyllmasse. En lang matkrig med frosker er et godt eksempel. Den virker å eksistere utelukkende for å øke spilletiden, uten å tilføre verken historien eller karakterene noe som helst.

Filmen føles dessuten tammere enn forgjengeren. Den mangler den lille dosen edge og energi som i det minste gjorde originalen lett å like til tross for alle svakhetene sine.

Byttet fra basketball til boksing hjelper heller ikke. Selv innenfor rammene av en film om tenåringsvarulver blir klimakset vanskelig å ta seriøst. Der den første filmen i det minste hadde en viss underdog-sjarm, føles dette mer som en samling av tilfeldige hendelser som leder fram til en avslutning man egentlig ikke bryr seg særlig om.

Det finnes fortsatt enkelte øyeblikk som minner om hvorfor konseptet fungerte i utgangspunktet, og Bateman gjør sitt beste med materialet han har fått utdelt. Men det er rett og slett ikke nok.

Teen Wolf Too er en oppfølger som demonstrerer hvor mye den første filmen faktisk var avhengig av Michael J. Fox. Når han forsvinner, blir det brutalt tydelig hvor tynt konseptet egentlig er.

Konklusjon: En unødvendig oppfølger som forsterker svakhetene fra originalen og mangler både sjarmen, humoren og karismaen som gjorde den første filmen severdig.