Jo, da får man faktisk en Transformers-film man bryr seg om.

For all del, jeg har hatt det moro med de tidligere filmene i serien. Gigantiske roboter som slåss, eksplosjoner i alle retninger og spektakulær ødeleggelse har sin underholdningsverdi. Problemet har bare vært at jeg sjelden har brydd meg særlig om karakterene. Verken robotene eller menneskene har gitt meg noe emosjonelt holdepunkt.

Det endrer seg med Bumblebee.

Knight gjør flere smarte grep allerede fra start. Siden Transformers opprinnelig slo gjennom på 80-tallet, føles det nesten poetisk at handlingen er lagt til 1987. Filmen omfavner tidsperioden fullt ut, både gjennom musikk, estetikk og stemning. Resultatet er en nostalgisk atmosfære som fungerer overraskende godt.

Samtidig bruker filmen Bumblebee som hovedkarakter og plasserer ham i en historie om en ung jente som finner ham, tar ham med hjem og forsøker å holde ham skjult for omverdenen. Det er umulig ikke å trekke paralleller til E.T. underveis.

Jeg ser for meg at Steven Spielberg, som er kreditert som produsent, må ha humret godt da han så sluttresultatet.

Det som virkelig løfter filmen, er imidlertid historien om Charlie, spilt av Hailee Steinfeld. Hun bærer på sorg, savn og følelsen av å ikke passe helt inn. Gjennom vennskapet med Bumblebee får filmen et følelsesmessig fundament som franchisen lenge har manglet.

Hvis jeg skal oppsummere Charlies funksjon i filmen med ett ord, så er det:

Elliott.

Hun fyller mye av den samme rollen som Elliott gjorde i E.T.. Sårbarheten hennes gjør historien mer personlig, samtidig som den særegne personligheten hennes skaper flere humoristiske øyeblikk underveis. Resultatet er en hovedperson det faktisk er lett å investere seg i.

Så har vi selvfølgelig Bumblebee selv.

Vi blir først kjent med ham som soldaten B-127, en lojal og modig kriger som kjemper for Optimus Prime. Etter hvert mister han hukommelsen, og karakteren får en helt annen energi. Han blir nærmest som et barn, eller kanskje mer treffende: som en valp.

Nysgjerrig.

Uskyldig.

Lojal.

Og villig til å gjøre hva som helst for å beskytte vennen sin.

Når man i tillegg ser hvordan han prøver å kommunisere med Charlie gjennom musikk, lydbiter og kreative løsninger, blir E.T.-sammenligningene enda tydeligere.

Filmens hemmelige saus er rett og slett vennskapet mellom Charlie og Bumblebee.

Det er varmt.

Det er morsomt.

Og det er fullt av små øyeblikk som får filmen til å føles genuint sjarmerende.

At jeg faktisk skulle ende opp med å finne menneskelighet i en Transformer var ikke noe jeg hadde sett komme etter de foregående filmene i serien.

Når det er sagt, vil jeg ikke redusere filmen til en ren E.T.-kopi. Den har mer å by på enn som så. Trusselen fra Decepticons fungerer godt, innsatsen føles reell, og actionscenene er både kreative og lett forståelige.

Særlig kampsekvensene fortjener ros.

I mange av Michael Bay-filmene føltes det ofte som om hvert klimaks måtte overgå det forrige. Mer støy. Flere eksplosjoner. Enda større ødeleggelse. Til slutt ble det nesten utmattende.

Bumblebee forstår noe viktigere:

Mindre kan være mer.

Filmen doserer actionen langt bedre, og nettopp derfor får de store øyeblikkene større effekt når de først kommer.

Men det er heller ikke actionen som gjør dette til den beste Transformers-filmen.

Det er hjertet.

Det er vennskapet.

Det er historien om Charlie og Bumblebee.

Og det er nettopp derfor Bumblebee lykkes der så mange av forgjengerne snublet.

Konklusjon: En varm, morsom og overraskende følelsesladet Transformers-film som setter karakterene foran eksplosjonene. For første gang på lenge handler ikke serien bare om roboter som slåss, men om relasjoner man faktisk bryr seg om.