Dette er ikke en monsterfilm.

Det er heller ingen creature feature.

Hvis du går inn i Whalefall og forventer en hvalversjon av Haisommer, kommer du sannsynligvis til å forlate kinosalen skuffet. Filmen er nemlig langt mer interessert i mennesket enn i dyret.

I stedet får vi en intens overlevelsesthriller om frykt, klaustrofobi, sorg og desperasjon. Alt dette utspiller seg mens hovedpersonen bokstavelig talt sitter fanget inne i en spermhval med begrenset tid til rådighet. Premisset høres absurd ut, men filmen klarer overraskende nok å få det til å fungere.

Det som imponerte meg mest, er hvor effektiv filmen er til å få publikum til å føle det hovedpersonen føler. Stresset. Panikken. Håpløsheten. Man sitter anspent og følger hvert eneste forsøk på å finne en vei ut, samtidig som oksygenet tikker ubønnhørlig nedover.

Austin Abrams leverer en svært sterk hovedrolleprestasjon. De siste årene har han dukket opp i stadig større produksjoner, og her viser han hvorfor. Store deler av filmen hviler på skuldrene hans alene, og han klarer å formidle både frykt, desperasjon, sårbarhet og besluttsomhet på en overbevisende måte.

Og la oss ikke glemme at han gjør dette mens karakteren hans sitter fast inne i en hval.

Det er en prestasjon i seg selv.

Josh Brolin gjør også inntrykk som Jays far. Gjennom tilbakeblikk får vi møte en røff sjøulk som prøver å lære sønnen sin om livet, havet og hva det vil si å være menneske. Han er ikke alltid lett å like, og filmen er klok nok til ikke å gjøre ham til en idealisert farsfigur. Nettopp derfor føles forholdet mellom far og sønn ekte.

For min del var det også hyggelig å se Elisabeth Shue tilbake på kinolerretet. Rollen er ikke filmens viktigste, men hun er en skuespiller det alltid er fint å støte på igjen dersom man har vokst opp med filmene hennes.

Visuelt er filmen dessuten svært imponerende. Fotografiet veksler elegant mellom det åpne havet, den klaustrofobiske innsiden av hvalen og tilbakeblikkene til Jays liv. Disse overgangene ser ikke bare flotte ut; de bidrar aktivt til filmens dramaturgi og følelsesmessige tyngde.

Bildene av livet under havoverflaten er til tider slående vakre, mens sekvensene inne i hvalen er så trange og ubehagelige at man nesten kjenner veggene presse seg innover. Kontrasten mellom disse to uttrykkene gir filmen mye av dens visuelle kraft.

Whalefall er kanskje ikke helt den følelsesmessige knockouten den hadde potensial til å bli, men den lykkes med det viktigste. Den engasjerer, den stresser, og den får oss til å bry oss om menneskene som står i sentrum.

Konklusjon: En intens og vellykket overlevelsesthriller som bruker sitt uvanlige premiss til å fortelle en historie om sorg, familie og viljen til å overleve. Sterke skuespillerprestasjoner og slående bilder gjør dette til en film som er vel verdt turen på kino.