Vi følger den unge mannen Jay Gardiner. Han drar ut på dykketur for å møte frykten sin. I havet møter han en stor hval som jakter en kjempeblekksprut. Blekkspruten taper kampen mot hvalen, men i kampens hete trekker en av tenaklene Jay også inn i hvalens gap. Der starter en lang og ekstrem kamp for å komme seg ut og fortsette livet på overflaten…

Filmen griper tak i meg i det hovedpersonen entrer vannet og derfra og inn er dette en utrolig intens reise, ned i dypet, og inn i en hval. Mesteparten av filmen foregår også inni hvalen. Nesten som en slags sjøversjon av Buried med Ryan Reynolds, bare at dette har enda flere strenger å spille på i en film med flere lag. Handlingen sentreres rundt hvordan hovedpersonen skal komme seg ut av hvalen, men så er også dette en mental kamp i hodet hans som beskriver flere liv. Hans eget liv og farens liv i ett og samme åndedrag. Den mentale reisen forteller om hvordan faren lærte ham opp til å leve i ett med havet. Det er også en historie om sorg, skam og skyld. Metaforisk sett så smelter hvalen og farens eksistens sammen i et poetisk samspill som gjør at hovedpersonen finner en egen indre styrke til å fortsette å kjempe mot overmakten og prøve å holde seg i livet og finne en vei ut.

Det var imponerende det filmen gav meg. Flere ganger satt jeg nærmest og klamret meg til stolsetet i kinosalen. Opplevelsen var meget intens og det var stor variasjon gjennom utfordringer inni hvalens egen kropp. Kampene er mange og intense. Det er ikke bare, bare å overleve får vi se. Det hele er konstruert som en real thriller, men noen ganger krysser filmen nesten over i grøssersjangeren, men den holder seg mest til spenningsmomenter og en poetisk reise i det livet til hovedpersonen og faren spilles av i hodet til den unge mannen i hvalen. For min del fungerte filmen og gav meg en kunstnerisk måte å fortelle historien på.

Whalefall er basert på den amerikanske forfatteren Daniel Kraus sin bok med samme navn som filmen fra 2023. Filmskaper Brian Duffield overbeviser stort og leverer varene i Whalefall. Foto og klipp er solid utført og det er en bra rytme i filmen. Stemningen er også til å ta og føle på. Du blir totalt engasjert i mannen i hvalen og hans kamp. Effektene er meget imponerende og du får virkelig følelsen av å være i en hval. Det er sjelden jeg ser thrillere av slikt oppfinnsomt kaliber. Undervannsscenene er også svært kule og kampen mellom hvalen og spekkhoggerne og hvalen og blekkspruten er utrolig kul. Ellers liker jeg at hovedpersonen tar en MacGyver for å prøve å komme seg ut av hvalen.

Konklusjon
Det hele oppleves både svært kreativt og kommer som et friskt pust inn i thrillersjangeren. Den klaustrofobiske opplevelsen av å være inneklemt og innesperret i en hval formidles ganske overbevisende. I tillegg spiller den mentale reisen i hodet til hovedpersonen en fremtredende rolle. Det gjør at vi opplever mange lag samtidig og får en unik helhet og dybde i filmen. Med andre ord er dette mer enn bare en enkel thriller. Det er også en indre og ytre kamp. Filmen forteller oss noe som levde liv og familierelasjoner i tilbakeblikk i hodet til hovedpersonen uten at det er så mye ekte dialog i filmen. Vi blir med andre ord kjent med hovedpersonen etter at han kommer inn i hvalen, og det føles som en genistrek.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]