Nok en gang tar han med seg Marvels mest usannsynlige heltegjeng ut på et galaktisk eventyr som er morsomt, spektakulært og overraskende emosjonelt. Guardians of the Galaxy Vol. 2 er kanskje ikke helt på nivå med forgjengeren, men den bekrefter likevel hvorfor Gunn er en av de mest særegne filmskaperne som har jobbet innen superheltsjangeren.

På mange måter ser jeg på ham som en av de aller beste i gamet. Ikke nødvendigvis fordi han har laget de mest storslåtte eller viktigste superheltfilmene, men fordi han har en unik evne til å kombinere popcornunderholdning med ekte følelsesmessig tyngde.

Det er tross alt en kunst å få publikum til å bry seg om en genetisk manipulert, snakkende vaskebjørn.

Og ikke bare bry seg om ham, men forstå ham.

Mens mange superheltfilmer bygger emosjonell resonans rundt karakterer vi intuitivt forstår, som foreldreløse milliardærer eller hevngjerrige helter, får Gunn oss til å føle empati for figurer som på papiret burde vært umulige å relatere til. Hemmeligheten ligger i at karakterene hans, hvor underholdende de enn er, alltid bærer på en bagasje som gjør dem sårbare og menneskelige.

Det kommer kanskje aller best til uttrykk gjennom forholdet mellom Rocket og Yondu.

En av filmens sterkeste scener er når Yondu konfronterer Rocket og påpeker hvor like de egentlig er. Begge skyver folk unna. Begge er redde for å bli såret. Begge gjemmer seg bak en tøff fasade. Det blir et viktig vendepunkt for historien, men også for Rocket som karakter, og gir filmen langt større emosjonell tyngde enn mange kanskje forventer.

Historien om Peter Quill fungerer også svært godt.

Etter et liv uten å kjenne sin egen far får han endelig svar på spørsmålene som har fulgt ham siden barndommen. Derfor blir også avsløringene som følger desto sterkere. Filmen gjør en god jobb med å bygge opp håpet om at Quill endelig skal finne noe han har savnet hele livet, før den brutale sannheten gradvis kommer frem. Resultatet er flere øyeblikk som faktisk treffer overraskende hardt.

Som i den første filmen er musikken en enorm styrke.

Soundtracket er fullt av klassiske låter som ikke bare fungerer som nostalgiske innslag, men som aktivt understøtter stemningen og historien. Dette har etter hvert blitt et varemerke for James Gunn, og det gir filmene hans en identitet som skiller dem fra nesten alt annet i superheltsjangeren. Musikken føles aldri tilfeldig valgt. Den er en del av filmens DNA.

Visuelt er filmen også en fryd.

Verdensrommet presenteres med en fargeprakt og fantasi som gjør at man nærmest føler seg som en turist på rundreise i ukjente galakser. Planeter, romskip og skapninger eksploderer av personlighet, samtidig som klippingen sørger for at filmen hele tiden har et naturlig driv. Selv når historien tar seg tid til karakterarbeid, føles den sjelden stillestående.

Hvis jeg skal trekke filmen for noe, må det være at den ikke helt når de samme høydene som den første filmen.

Jeg savner også litt mer av Drax.

Dave Bautista er fortsatt hysterisk morsom i rollen, og både dialogen, kroppsspråket og timingen hans fungerer utmerket. Likevel føler jeg at han får litt mindre å gjøre denne gangen enn sist. Det er ikke en stor innvending, og handler kanskje mer om personlig preferanse enn reell kritikk, men jeg tok meg flere ganger i å ønske at filmen hadde gitt ham enda mer spillerom.

Når det er sagt, er dette fortsatt svært underholdende fra start til slutt.

Konklusjon: Guardians of the Galaxy Vol. 2 kombinerer humor, action, musikk og følelser på en måte få andre superheltfilmer klarer. Kanskje ikke helt like frisk som den første filmen, men likevel et varmt, morsomt og emosjonelt romeventyr som bekrefter hvorfor Guardians-gjengen er blant Marvels mest sjarmerende figurer.