Derfor var forventningene mine ganske høye.

Dessverre ble jeg også litt skuffet.

Filmen undersøker israelske militære målutvelgelsessystemer gjennom intervjuer med anonymisert etterretningspersonell som beskriver hvordan angrep og sivile tap ble vurdert og godkjent. Det er utvilsomt et alvorlig og viktig tema.

Problemet er ikke hva filmen handler om.

Problemet er hvordan den velger å fortelle historien.

For meg skal en god dokumentar gjøre mer enn å informere. Den skal engasjere. Den skal få meg til å føle at historien angår meg, og gjerne vekke interesse for noe jeg i utgangspunktet ikke visste så mye om eller var spesielt opptatt av.

Der lykkes ikke Naza helt.

Og det handler ikke om tematikkens alvorlighetsgrad.

Det handler om filmfortelling.

Gjennom mesteparten av spilletiden består filmen av anonymiserte intervjuer med israelske soldater og etterretningsoffiserer. Vi hører dem fortelle om prosesser, beslutninger og konsekvenser, men filmen er bemerkelsesverdig tilbakeholden med å visualisere det som beskrives. I stedet blir vi sittende og lytte til vitnesbyrd etter vitnesbyrd.

Etter hvert begynte jeg å savne noe mer.

Noen konkrete bilder.

Noen flere illustrasjoner.

Noe som kunne gi historiene en sterkere dramaturgisk forankring.

For meg blir dette et klassisk tilfelle av at filmen glemmer et av fortellingens viktigste prinsipper:

Show, don't tell.

Jeg sier ikke at dokumentaren må servere grafiske bilder eller sjokkerende opptak for å fungere. Det handler ikke om et behov for å se lidelse på skjermen. Det handler om å gi publikum noe mer enn bare beskrivelser. Når nesten hele filmen er basert på samtaler, uten at de støttes opp av særlig mye annet, blir det vanskeligere å bygge den emosjonelle investeringen som temaet egentlig fortjener.

Mot slutten kommer det riktignok flere autentiske og virkelighetsnære sekvenser som tilfører filmen en ekstra dimensjon.

Men da er det dessverre litt sent.

Det gir materialet mer tyngde, men ikke nok til at filmen klarer å hente inn det den har mistet underveis.

Når det er sagt, betyr ikke dette at filmen er uten kvaliteter.

Tvert imot.

Naza lykkes godt med å skape en ubehagelig stemning. Den kjølige presentasjonen av stoffet gjør hele opplevelsen urovekkende på en måte som passer tematikken. Man sitter igjen med en følelse av avstand, byråkrati og systematisering som i seg selv er ganske forstyrrende.

Og kanskje er det nettopp det filmskaperne har ønsket.

Jeg skulle bare ønske at filmen i større grad hadde kombinert denne tilnærmingen med mer visuell historiefortelling og en sterkere emosjonell nerve.

Konklusjon: Naza tar opp et viktig og kontroversielt tema, og den klarer å skape en gjennomgående ubehagelig atmosfære. Likevel blir den for ensidig avhengig av intervjuformatet til å holde på interessen gjennom hele spilletiden. Resultatet er en dokumentar som informerer mer enn den engasjerer, og som dessverre ikke når opp til nivået filmskaperne viste med No Other Land.