I 1992 kom den ultimate adapsjonen av Viktoriatidens skumleste litterære skikkelse. «Bram Stoker’s Dracula» er ikke feilfri, men Coppola har ivaretatt mye av bokens særpreg.

Dracula er ved siden av Sherlock Holmes tidenes mest filmatiserte skikkelser. De er begge eksentriske viktorianske figurer, med superbe evner og eiendommelige vaner. Den menneskelige vampyren ble skapt av den irske forfatteren Bram Stoker i 1897, og han skrev en vidunderlig, skummel og stemningsfull roman om en mystisk, velstående og lyssky greve i Transylvania, Romania, med en forkjærlighet for kvinner, makt og blod. «Bram Stoker's Dracula» er en gotisk grøsserhistorie som pirrer fantasien på flere måter.

Spiddet sine ofre
Blandingen av grøss, mystikk, vold og erotikk gjør den også spesiell, og dette har virkelig regissør Francis Ford Coppola klart å formidle i sin adapsjon. Samtidig liker jeg også at denne filmatiseringen viser bragdene til krigsherren Vlad Dracula, som beseiret muslimske horder og fikk tilnavnet The Impaler fordi han spiddet sine beseirede ofre på påler. Handlingen starter i 1462 hvor han returnerer fra et seiersrikt felttog mot Det ottomanske riket, og får vite at hans elskede Elisabeta har begått selvmord, etter å ha mottatt falsk beskjed om ektemannens død. Der og da inngår han en pakt med mørket, og blir til vampyr. Åpningsscenen, passende drapert i blodrødt filter, gir grev Dracula en iboende mørk tilstedeværelse som man føler på i de vel to timene filmen varer.

Møte i Transilvania
Vi møter den engelske advokaten Jonathan Harker (Keanu Reeves) som har reist til det eksotiske og avsidesliggende Transylvania for å hjelpe den folkesky greven med å fullbyrde en kontrakt for å kjøpe et hus i Carfax Abbey, London. Til tross for grevens tydelige advarsler om å vandre rundt i slottet på egen hånd, gjør Harker nettopp det, og møter blant annet tre kvinnelige vampyrer. Senere har greven funnet det forgodtbefinnende å forflytte seg til London. Som mål har han også å gifte seg med advokatens forlovede, Mina (Winona Ryder), som han er tiltrukket av og overbevist om at er en reinkarnasjon av hans egen forlengst-avdøde kone.

Ingen digitale effekter
«Bram Stoker’s Dracula» har ivaretatt stemning fra Stokers fortelling, også fått med at mye foregår i form av brev-korrespondanse og dagboknotater. Men filmen er ikke perfekt, og cheesy effekter og variabelt skuespill trekker ned noe av inntrykket. Regissøren var veldig tydelig på at han ikke ville bruke digitale spesialeffekter, og nettopp det organiske preget kler denne fortellingen spesielt godt. Fra før er Coppola mest kjent som regissør av «Gudfaren»-trilogien og «Apocalypse Now», og han mestrer godt å bygge opp spenning, skape stemning og dessuten demonstrere makt-relasjoner.

Gary Oldman i toppform
Kostymene i denne viktorianske grøsseren er en fryd å se på, og den ble tildelt Oscar for dette. Parykken og de lange neglene til vampyren er et skue i seg selv. En funfact er for øvrig at det var Winona Ryder som fikk i gang dette påkostede filmprosjektet. Som den goth girl hun var, elsket hun Bram Stokers roman, og fikk overtalt Coppola til å lage filmen. Noe han sikkert ikke angrer på, ettersom den inntjente over 215 millioner dollar.

Skuespillet til Winona Ryder og Keanu Reeves er ikke alltid like overbevisende. Tom Waits er mer fornøyelig som en skrullete asylinnsatt som innvarsler grevens ankomst. Et annet artig skue er en ung Monica Bellucci som en av grevens sedukserende bruder, Mens Anthony Hopkins som vampyrjegeren Van Helsing er nokså melodramatisk. Det veier uansett mye tyngre at Gary Oldman gjør en uforglemmelig innsats som den mystiske, femhundre år gamle greven. Scenen hvor han sniker seg innpå Harker for å smake på blodet hans, etter at advokaten har skjært seg med barberkniv, skaper en foruroligende stemning. Den dyprøde kåpen til greven kan man formelig føle sveipe over det kalde steingolvet. Og når vi ser skygger krype oppover slottsiden ved Den karpatiske fjellkjeden kan selv erfarne grøsserfans merke det ise i blodet...