Og etter nok et gjensyn kan jeg trygt si det samme.

Jeg blir rett og slett ikke lei av denne filmen.

Bare tittelen er genial. Homecoming refererer selvfølgelig til skoleballet som er en del av handlingen, men det ligger også noe nesten poetisk i at Spider-Man endelig fikk komme «hjem» til Marvel-universet. Etter mange år på utsiden fikk han omsider lov til å dele verden med de andre heltene vi hadde blitt kjent med gjennom MCU.

Det kjennes gjennom hele filmen.

Dette er Marvel på sitt mest underholdende. Vi får spektakulære actionsekvenser, imponerende stunts, spennende slåsskamper og dramatiske situasjoner. Samtidig glemmer filmen aldri humoren. Den er morsom, leken og sjarmerende uten å bikke over i ren fjolleri, noe som er en vanskelig balansegang som den håndterer eksemplarisk.

Noe av det jeg setter mest pris på ved denne versjonen av Spider-Man-universet, er hvordan karakterene rundt Peter er modernisert.

En kompis av meg pleide å spøke med at Peter Parker ble yngre for hver nye filmversjon. Da slo det meg at det samme egentlig gjelder Tante May. Marisa Tomei er milevis unna den tradisjonelle eldre damen vi kjenner fra tegneseriene og de tidligere filmene, men jeg opplever faktisk dette som en oppgradering.

Denne versjonen av May har personlighet.

Hun har varme.

Hun har humor.

Og kanskje viktigst av alt: Hun føles som et ekte menneske.

Tomei gir rollen både sjel og hjerte, og resultatet er at filmen aldri føles som om noe mangler, selv om den bevisst velger å styre unna de klassiske Uncle Ben-elementene som tidligere Spider-Man-filmer har bygget så tungt på.

Så må vi selvfølgelig snakke om Tom Holland.

I mine øyne er han fortsatt den beste live action-versjonen av både Peter Parker og Spider-Man. Det er noe med kombinasjonen av sjarm, usikkerhet, humor og oppriktighet som bare fungerer perfekt. Flere ganger tar jeg meg i å tenke på Michael J. Fox som Marty McFly i Back to the Future. De har den samme umiddelbare sympatien, den samme komiske timingen og den samme evnen til å få publikum til å heie på dem.

Holland er Spider-Man slik jeg alltid har sett ham for meg.

Men en helt er bare så god som skurken sin.

Og her leverer Michael Keaton til toppkarakter.

Etter å ha spilt en av filmhistoriens mest ikoniske versjoner av Batman går han her over til å spille superskurken Adrian Toomes, bedre kjent som Vulture.

Det geniale er at han ikke fremstilles som en verdensherskende megaloman med planer om å omforme virkeligheten.

Han er en vanlig fyr.

En far.

En mann som føler seg sviktet av systemet.

Det gjør ham langt mer interessant enn mange av Marvels tidligere skurker. Man kan forstå hvordan han har havnet der han har havnet, uten å unnskylde handlingene hans. Samtidig er det aldri tvil om at dette er en ekstremt farlig mann.

Keaton selger trusselen gjennom stemmeleie, kroppsspråk, blikk og tilstedeværelse. Flere av scenene hans oser av spenning lenge før noe faktisk skjer.

Det øvrige karaktergalleriet fungerer også svært godt. Filmskaperne har valgt å bruke nye og moderniserte versjoner av flere figurer fra Spider-Man-mytologien, samtidig som enkelte karakterer er helt nye tolkninger inspirert av etablerte rollefigurer. Dette kunne fort ha blitt problematisk, men her fungerer det overraskende bra.

Karakterene føles naturlige i denne verdenen, og viktigst av alt: De bidrar til å utvikle Peter Parker som person.

Og så kommer vi til kanskje min favorittdel ved filmen.

Spider-Man er faktisk en del av Marvel-universet.

Jeg elsker at Peter ikke bare har venner.

Han har supervenner.

For første gang føles Spider-Man som en naturlig del av den større verdenen han alltid har tilhørt i tegneseriene. Koblingen til Avengers tilfører filmen både humor, spenning og en ekstra dimensjon som tidligere filmserier aldri hadde tilgang til.

Alt dette gjør Spider-Man: Homecoming til en fryd å se.

Selv om dette ikke er den første opptredenen til denne versjonen av Spider-Man, fungerer filmen som den perfekte introduksjonen til det som etter min mening er den beste live action Spider-Man-serien vi har fått.

Legg merke til formuleringen:

Live action.

For når det gjelder Spider-Man generelt, finnes det fortsatt noen animerte rivaler som kjemper om tronen.

Konklusjon: Spider-Man: Homecoming forstår Peter Parker bedre enn de fleste Spider-Man-filmene som kom før den. Med en glimrende Tom Holland i hovedrollen, en minneverdig skurk i Michael Keatons Vulture, og en imponerende balanse mellom humor, action og hjerte, er dette en svært vellykket nytolkning av Marvels mest folkekjære helt. Den føles frisk, energisk og fremfor alt tro mot det som gjør Spider-Man så lett å like.