I disse «Clayface»-tider, synes jeg det er på sin plass å sjekke ut en figur som har mye av det samme som DC sin kinoaktuelle karakter. Folkens, ta vel imot Darkman!

Tolv år før Sam Raimi regisserte den første Spider Man-filmen var han en kult-regissør. Med de ekstreme skrekkfilmene «Evil Dead» (1981) og «Evil Dead 2» (1987) hadde han funnet en egen fanbase. I flere år hadde regissøren fra Michigan lyst å lage en superheltfilm, og hadde blinket seg ut The Shadow, men fikk ikke tillatelse fra skaperne. I stedet kokte Sam og broren Ivan opp et konsept om en lignende mørk, tragisk karakter, med evne til hyppig å skifte ansikt og identitet.

Blodig bandekrig
Det starter med et pang! I et havneskur møtes to bandegjenger for å forhandle om hvem som skal ha kontroll over en bydel i L.A. Skitne tricks tas i bruk, og Robert G. Durants gjeng får tatt rotta på den rivaliserende banden. Senere sprenger de lab’en til forskeren Dr, Peyton Westlake, hvor et dokument med bevismateriale om Durants kriminelle virksomhet ligger lagrer. Peyton overlever eksplosjonen, men får ødelagt ansikt og hender. Ved å benytte seg av sin egen eksperimentering med syntetisk hud kan han vise seg blant folk (i 99 minutter om gangen). Han blir Darkman, og han brygger på hevn - mot en av byens farligste mafialedere.

Fra hyggelig HVPU’er til sadistisk skurk
Storyen er B-film-aktig, med over-the-top-actionscener, en håndfull convenient plot devices, og noen mildt sagt far-fetched vitenskapelige teorier. Men den er såpass fornøyelig laget at det blir gøy. Raimi sine lekne regi-grep er en fryd å se på, og skuespillerne er betraktelig bedre enn det man er vant til i denne type sjanger (sci-fi/horror/blackhumor/cartoon). Liam Neeson som forsker- omgjort-til-freak-som-søker-rettferdighet spiller faktisk med overraskende emosjonell dybde. Frances McDermond som hans jurist-kjæreste-som-får-menn-i-trøbbel er også overbevisende. For ikke å snakke om Larry Drake som den slu, sadistiske Durant, hvis hobby er å samle på sine ofres avkuttede fingre. Fra før var han mest kjent som elskverdig assistent med Downs syndrom i tv-serien «L.A. Law», den gikk på NRK fra 1986 til 1992. Gjennom hele filmhistorien kommer jeg ikke på en skuespiller som har spilt to mer vidt forskjellige karakterer!

Kjærlighet til filmmediet
Selveste Danny Elfman har laget det eventyraktige soundtracket, som gir assosiasjoner til «Batman» (1989), og kanskje ikke så rart, siden han komponerte det også.

«Darkman» har noen hull i plott og handling, og effektene er ikke alltid like vellaget, men samtidig bobler den av så mye kreativitet og kjærlighet til filmmediet at man blir revet med. Humoren er svart og velsmakende som en kopp med nytrukket kaffe av typen evergood klokka sju om morgenen! At filmen også tar opp eksistensielle spørsmål om hvor går grensen mellom å være rettferdighettsøkende helt og morderisk monster, er pluss i margen.